Plutselig var jeg en mannlig sosialklient

Som barn var det spennende å få brev. Jeg husker godt da venngjengen og jeg dannet vårt eget detektivbyrå i kjelleren hjemme hos oss på Solstad, og gikk rundt med hjemmelagde paint-flyers som vi la i postkassene til alle naboene med beskjed om at dersom de hadde noen mysterier som trengte oppklaring - ja, da var vi gjengen å skrive til! Jeg hadde til og med fikset byrået en improvisert postkasse, som en gang i tiden hadde vært mammas fine blomsterkurv, og den hang så kjekt på kjellerdøren, klar for å motta hele nabolagets saftige snuskesaker. Og en gang fikk vi brev! Det var snakk om forsvinningssaken til en stakkars blå kanarifugl ved navn Pelle (hvorfor het alle kanarifugler Pelle? Vel, noen barndomsvenner av meg hadde faktisk en gul en som het Puck, og den var så tiltrukket av mitt blonde hår - selvfølgelig - at den angrep meg hver gang jeg satte foten innenfor dørterskelen deres. Derfor har jeg ikke mye kontakt med disse menneskene i dag) Pelle hadde, i følge brevet, tatt seg en uautorisert flyvetur og det var vår oppgave å finne ham. Gurimalla, dette var spennende saker! Et ordentlig mysterium! Til slutt fant vi derimot ut at det var noen eldre jenter nedi gata som bare hadde lurt oss, og at Pelle var i god behold i buret sitt. Jeg ser for meg at jentene satt i vinduet og lo av oss med popkorn og lakrissnører der vi gikk rundt med notatbøker og forstørrelsesglass og håver i jakten på bortkomne Pelle. Snakk om barnemishandling.

Det var ca sånn et Puck-angrep så ut. I dag unngår jeg egentlig alt som flyr.

Uansett, det jeg ville frem til med denne lille historien er at det kommer en dag hvor man innser at det ikke er så spennende å få brev likevel. Ikke at alle brev inneholder forfalskede ornitologiske forsvinningssaker, men jeg vil tørre å påstå at de aller fleste brev som havner i postkassen din har som agenda å lure deg på en eller annen måte - enten ved bruk av lokketilbud eller en hvitgul lapp med sånne barnenummer (det står hvert fall KID, så går ut ifra at det har noe med afrikanske fadderbarn å gjøre) Jeg er absolutt ikke av de som er redde for postkassa, da jeg ikke har satt meg i noe særlig gjeld eller flakser rundt med kredittkortet, men da jeg gikk innom for å sjekke i dag, ble jeg en smule nervøs...

Å herre jemini, hva har skjedd nå?! To brev fra NAV, tre brev fra Oslo kemnerkontor og resten fra likeverdige trivelige instanser. Har noen stjålet identiteten min og bruker den for å leve fett på arbeidsledighetstrygd?? (Kunne faktisk vært en idé for meg å gjøre det selv, for da kunne jeg endelig tatt meg en vill shopperunde på Ullared) Ikke bare har jeg plutselig mange sosiale problemer, men så tror alle som en at jeg nå heter Børre og bor to leiligheter bortenfor min egen! Hva er det for et rot jeg har virret meg inn i nå da, dere? Jeg som alltid har tenkt at jeg er så fornuftig med regningene mine...

Neida. Børre fikk alle brevene sine stappet inn i sin egen postkasse og skal prise seg lykkelig for at jeg er såpass ordentlig som jeg er. Men jeg må jo si at jeg syns det er kjekt å bli enda bedre kjent med naboene mine, da, og vite litt om hvem de er som personer og hvem de har kontakt med. Jeg kan også friste med loppemarked på utsiden av blokka her i dag, da naboene fire dører bortenfor (som helt tydelig setter sprøyter som inneholder ting som begynner på h og rimer på mandarin) har satt ut et stativ med klær og esker med diverse godsaker midt ute på fortauet! Og jada, en av beboerne stod vakt med bikkja og passet på så ingen bare tok for seg - det er det jo bare de selv som får lov til fra bodene til oss andre som bor her. Carl Berner er de sosiale utskuddenes Mekka, dere. Skjønner godt at Ynge Freiholt til slutt flyttet herfra...