Det digitale drømme-jeg'et

I går kveld hadde jeg middagsbesøk av Maria og Una. Og selv om vi gjerne vil vise alle at vi lever det glamorøse livet i Oslo hvor alt er fint og fjongt ved å poste bilder som dette av oss selv på facebook:

...er realiteten en helt annen

Beklager, jenter; sannheten måtte frem før eller siden. En dau cola zero uten futt, et flekkete glass vann uten isbiter og to stykk gjester uten sosiale antenner - sånn er det virkelige livet i hovedstaden.

Og dette fikk meg til å tenke litt - hvilket bilde er det vi egentlig maler av oss selv til vår utvidede familie- og vennekrets på sosiale medier i denne digitale tidsalder? Er det ikke egentlig bare en glorifisert ønskeversjon av oss selv som vokser frem via utallige "se så lykkelig og flink jeg er"-statuser med tilhørende bilder? Vi sier ettertrykkelig ifra når vi tar på oss joggeskoene for å dra på treningssenteret, og føler at kiloene raser av i takt med antall "likes" og kommentarer om hvor sprek vår digitale vennegjeng syns vi er, selv om vi i sannhet tar ti minutters rask gange på mølla og drar innom Rimi for å kjøpe melkesjokolade på vei hjem og ødelegger siste rest av selvrespekt. Vi fyller på med hjerter og smilefjes og superlativer for å beskrive vår kommende "kosekveld med verdens beste go'jenter hjerte hjerte hjerte sussesmiley skål og bli fin på vin" når man i forkant vet at kvelden vil ende med fire shots for mye som fører til ubegrunnet grining på et offentlig toalett etterfulgt av mange tårevåte kjærlighetserklæringer hvor det plutselig er helt naturlig å si "elsker deg" til ei venninne. Apropos "elsker deg": statuser som "jeg elsker deg over alt på denne jord gutten min/jenta mi og det er oss to for alltid og jeg stikker en kniv i halsen dersom du gjør det slutt" er vel nesten uten unntak et desperat grep på å holde fast på et forhold du vet ikke vil fungere; hold fasaden på facebook så det blir veldig lite gjennomskuelig at dere hadde en voldsom krangel i natt som til slutt ble omtalt på Østlandspostens nettutgave.


Kanskje jeg rett og slett skal snu på flisa og bli en av de som kommer med sånne "åååh, FML! Non mennsker ær så jævla pattetiske å du vet vem du ær å jeg har alderig møtt noen somm ær så domme menn jeg kan ikke si vem det er nor dere spørr"-statuser. Frem til nå har jeg bare tenkt på disse individene som oppmerksomhetssøkende, bekreftelsestrengende betakarotenknaskere og potensielle kandidater til å melde seg på sesong to av "Fristet" for å få tatovert "hårete penis" i panna, men nå vurderer jeg å endre mening. Disse menneskene sier det jo som det er! De opplever smerte og negativitet og realisme og er ikke redde for å dele det med omverdenen. Samme med de som roper ut "jævla NAV" og "jævla lokalpolitikere" og "jævla mannen på Texburger som tok for mye pommes frites-krydder på chipsen min" osv osv - takk for at dere tar en for fellesskapet og hamrer i stykker den falske fasaden av positivitet og selvgodhet som vi har tillagt oss. Nå skal jeg også bidra for å gjøre mitt digitale selv mer ekte, så derfor tar jeg et bilde av meg selv med webcam her jeg sitter akkurat nå:

Tenker det er godt for dere å se at jeg også er menneskelig.