Slutten på et Glamour-øst liv

Ok, dere - av alle fester jeg absolutt ikke ville vært på......... I kveld har de nemlig gravøl for "Glamour" på et ukjent utested her i Oslo (som helt sikkert vil forholde seg anonymt på grunn av det voldsomme PR-selvmordet det ville resultert i om det ble kjent, men likevel, forståelig nok, inviterer de sørgende og tørste TV-slavene inn i varmen da dette vil føre til massivt overskudd i kassa) Jeg er uansett glad for at VG-TV dekker denne begivenheten sånn at jeg kan få et innblikk i en totalt fremmed kultur. Her er et knippe triste Glamour-fanatikere:





Også hadde de autografer fra stjernene selv, vet dere! Hadde jeg stilt opp med min personlige hilsen fra Jahn Teigen jeg fikk som 9-åring, så hadde jeg vært den kuleste på festen.


Hm... Tror han her het Captain Cook.

Jeg ser for meg det blir snørr og tårer og mimring om at han ene hadde et forhold til både mor og datter som begge skulle vise seg å være døtrene hans som han hadde fått med sin egen bestemor, som egentlig var en ond kjønnsoperert mafiaboss. Ja, dere vet - sånne serier er så forutsigbare. Uansett, det blir sikkert en del allsang på en slik sammenkomst (noe det gjerne blir i følelsesladde øyeblikk på nach), og da vil jeg tro at et par boyband dukker opp over høytalerne. Og når vi først snakker om boybands, (ja, dette var en særdeles vellykket og velglidende overgang til det jeg egentlig ville ta opp i dette innlegget...) så har jeg tenkt på én ting: boybandalbumcovre! De er så flaue!

Ta for eksempel tidlig Backstreet Boys.

Alle står med hodet på skakke og "henger" fordi de er "gutta fra bakgata" - sett bort ifra de metroseksuelle hvite jakkene (utenom Kevin helt til venstre som ser ut som den syv år eldre broren til den kuleste gutten i klassen som fremdeles henger i skolegården og selger rev fordi uføretrygden ikke strekker til) Brian ser intetsigende ut.


Ahhh, metroseksualiteten strekker seg lenger. De er faktisk litt på kanten her, syns jeg, men AJ er akkurat passe råtass med piggsveisen og solbrillene, som gjør at de ikke trenger å bytte navn fra Backstreet Boys til Backdoor Boys - om dere skjønner? Pluss at Howie tilsynelatende står og ber, noe som appellerer til den gla'kristne befolkningen og holder det hele utenfor rebellsonen. Brian ser forvirret ut.


Dette er fra nyere dato, og her kan du se at gutta virkelig har vokst; ikke bare har de mistet et medlem, men de sitter også laidback i en sofa og ser reflekterte ut. Nick flørter litt med fortidas feminine trekk ved å sitte med beina sånn som han gjør, men nå har han blitt så voksen at han er trygg på sin egen seksualitet. Howie ser semi-bedende ut fremdeles, og AJ - rebellen som han er - styrker sin individuelle stil med en hatt og skjegg med Midtøsten-preg. Brian ser ukomfortabel ut.

Dette med å gå fra guttete uskyld til voksen eleganse har Boyzone også vist oss:

Fra søte og småhomofile fakter på glattbarberte gutteansikt - og den obligatoriske rebellen med striper i håret og utvidede hull i ørene...


...til skjeggete mannfolk på 40+ med ny livserfaring og alvorlige blikk - ja, til og med så tankefulle at en av dem legger hånden til haken. Legg merke til at et medlem har forduftet også her.

Så har vi en perle av et cover fra A1 (må uttales A-ein for at det skal være verdt å nevne)

Åååfyttigrisen så deilige! Som tatt ut av en "skjorte-og-slips-pakke-til-farsdagen"-reklame for Dressmann! Ben (foran) går virkelig inn i rollen som sexy forfører, mens Mark (venstre) egentlig ser ut til å ha fått måkebæsj i øynene og ufrivillige smasmer i høyre skulder. Christian er...vel...typisk norsk og tenker mest på været og om kjøttkakene han spiste i går fremdeles er gode i dag.

Uansett - ingen kan toppe Westlife når det gjelder albumcover, altså. Disse er kongene på alle CD-hauger der ute! Bare nyt de følgende eksemplene:

Badboys fra vestkanten som prøver å se ut som de er fra østkanten. Blikkene tilsier i hvert fall daterape og ris på rumpa.


Klassikeren! Gutta går med sure miner (sikkert ment å være sexy for småpikene) i svarte dresser og hører nok for seg "Eye of the tiger" der de går og promoterer slagere som "I lay my love on you" og "What makes a man".


Gutter som håndterer nødbluss er...tennende (*ching ching*) Og ikke minst er det naturlig å stå sånn midt på en landevei i ørkenen.


Her, vet dere - på dette stadiet har gutta vært gjennom mye sammen og har så mange artige historier å mimre om at de ikke engang klarer å holde kjeft når de skal på fotografering. De er så gode venner at de rett og slett ikke klarer å holde hendene fra hverandre og latteren er løs og ledig der de går fullt påkledd på stranda.


Her har også Westlife nådd voksenstadiet for fullt, og derfor er de oppdelt i ruter i sort-hvitt, som representerer alder og visdom (pluss også disse gutta har mistet et medlem). Jeg ser for meg at de reflekterer over alt de har opplevd, alle pengene de har brukt på luksusprostituerte og rev (som de sikkert kjøpte av Kevin fra Backstreet Boys) og generelt alt det gode som kommer av å covre Bette Midlers "The Rose" når du er medlem av en ren guttegruppe. Vi avslutter med nok et tankefullt bilde hvor de stirrer uti intet fra en bro. Helt naturlig.

Go with the Flo

En del av det å bli voksen er å utvide sin kulturelle horisont, og når man bor i en metropol som Oslo, er det ingenting som hindrer en fra å baske seg i det mangfoldige underholdningstilbudet som finnes her. I den sammenheng syns jeg også det er viktig å la de moderne kulturpersonlighetene komme frem i lyset, noe som bidrar til nettopp variasjon og bredde. Derfor lot jeg de gamle klassikerne som Ibsen og Munch og rumpa til Marianne Aulie være i fred i går kveld og tok meg tid til å nyte de lyriske anekdotene til Tramar Dillard.........også kjent som Flo Rida.



Hm... Ja, en lite synlig Tramar i full sving.

Og hvorfor i all verden ønsket jeg å være med på en slik musikalsk opplevelse, spør dere nok. Vel, foruten å vise særegen toleranse ved å omfavne en musikksjanger som er ganske annerledes fra min personlige preferanse, har jeg, overraskende ofte, følt at Flo Rida (og alle artistene han har med seg som merkelig nok, uten unntak, har fornavn som begynner på "Feat") har sunget direkte til meg. Det er mange av tekstene hans som passer meg på en prikk!

Eksempelvis sangen "Sugar":
"My lips like sugar, my lips like sugar. This candy got you sprung, this candy got you sprung (...) Pretty much you're giving me a sugar rush. Lil' mama, give me high blood pressure when you blush. Lips feel soft as feather when we touch"




Jeg mener hvert fall selv at denne sangen er "min" etter mitt ganske smertefulle hjemme-leppeinngrep.

Så har vi slageren "Low":
"Shawty had them Apple Bottom jeans, boots with the fur..."


"...the whole club was lookin' at her..."




"...she hit the floor..."


"...next thing you know Shawty got low, low, low, low..."


"...low, low, low, low"


Det viste seg at dette skulle bli en innholdsrik aften hvor de dominerende faktorene var, kort oppsummert, glasskår under skoene, ølsøl på strømpebuksa, tinnitus i ørene og svettedråper fra selveste Flo på blusen. Jeg ble også inspirert av at denne karen, som faktisk er fra Florida, klarer å gjøre hjemstaten til et artistnavn på slik en kreativ måte som han har gjort. Fra nå av tror jeg at jeg skal kalle meg for West Folda, som en hyllest til fylket jeg er fra.

Men en liten videosnutt kan si mer enn tusen av mine artige ord, så jeg anbefaler å holde for ørene og observere det følgende klippet (det stakkars digitalkameraet mitt var ikke glad i den høye lyden, derav ufattelig irriterende hakking):



Et backstagemøte var en selvfølge. Bare se bort ifra at jeg plutselig har svart hår på topplokket og en militær-/speideruniform. Det er bare en illusjon. Snakkes, Flo.

Ida ser på... "Åndenes makt"

Jeg har alltid vært overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser med det blotte øyet. Altså, når det finnes butikker som selger klær og assesoarer som gjør at man kan bli seende sånn ut:

...eller når du tenker at dette er en effektiv og gunstig måte å få ungen til barnehagen på:

...så er det vel strengt tatt ikke så rart å forestille seg et par spøkelser som vandrer gjennom vegger, eller?

Uansett, det finnes nok av TV-programmer som tilfredsstiller min interesse for det overnaturlige, og av de norske perlene finner vi blant annet "Åndenes makt" som går hver søndag kveld. Og som det ukentlige ritualet det har blitt, benket jeg meg foran LED-skjermen også denne søndagen - nettopp for å lage dette blogginnlegget for dere. Men jeg må innrømme at med mitt analytiske og kritiske blogger-blikk, ble ikke dette programmet fullt så åndelig som det utgir seg for å være likevel...


Ahh, vakre Nord-Norge. Ingenting setter stemningen like mye som vidunderlige naturbilder. Dette fjellet ligner jo forresten ganske mye på det fjellet vi besteg på hyttetur for noen uker siden.


Det er visstnok på en bar at det skjer mystiske ting denne gangen - som enhver god nordlending beveger også de døde seg til "vannhullet".





Allerede her syns jeg det virket mistenkelig; lystige smil over fulle ølglass, litt vel folkelige og hyggelige ansatte og snikreklame for Mack. Hm... Lukter jeg en lokalpub som ønsker å bruke TVNorge som et middel for å tiltrekke seg turister? Til og med programleder-Tom ser litt skeptisk ut...


De ansatte forteller historier om stemmer, fottrinn uten synlig tilhørende føtter og glass som ramler ut av hyller og skap på egen hånd.



Snakker vi klumsete og skyldige ansatte som prøver å unngå erstatningskrav ved å rette fingeren mot en poltergeist? Tom lar likevel tvilen komme dem til gode og bøyer seg ned for å ta en grundig titt i en av glasshyllene - vel å merke en smule nære kløfta til den ene ansatte.


Good one, Tom


Skepsisen kom imidlertid tilbake for fullt da hun andre ansatte i mellomtiden benyttet sjansen til å få en av dørene til å se ut som den fra "Ondskapens hotell" - dere vet, den som blir økset gjennom. Men hun hadde dessverre bare en saks, som gjorde prosessen svært tidkrevende, så kameramannen rakk å ta henne på fersken...


But the show must go on, og poenget med denne serien er jo å fjerne all ond energi og flytte rampete ånder over til den andre siden, og for å få til det trenger man en klarsynt.

Hun her må være enormt klarsynt ut ifra størrelsen på brillene å dømme.

Tom var hvert fall keen.


Så gikk de inn på puben, hvor fornemmelsene flommet over fra første stund.




Hun hadde visst kontakt med en sjøsame med kniv der inne, og vi vet vel alle hvor illevarslende det kan være med en same på bar.


Dette gjorde Tom bekymret.

Ja, det ble for mye for den klarsynte også, faktisk, så hun ønsket å ta seg en tur rundt i byen for å klarne hodet.

Godt å se at natteravnene passer på i nord også, dere. Her er de ute og patruljerer.


På tur i Storgata. Men så fikk den klarsynte plutselig en klar visjon av at urinblæra var full, så hun var nødt til å gå innom nærmeste hus for å låne toalettet.



Tom var utålmodig og mindre fornøyd med denne tissepausen.


Omsider var de i gang med klarsyntheten inne i lokalet igjen, og Gro Helen (den svak...nei, jeg mener klarsynte) ville absolutt gå bort til baren. Jada, hun er jo trønder, som jeg av erfaring vet ikke er stort bedre (eller verre, alt ettersom) enn nordlendinger i drikkekunst.



Se her, ja. Her danser vi samba og retter litt på BH-en bak bardisken, så stemningen var med andre ord løs og ledig på det åndelige plan. Tom var litt nervøs.

Nei, sorry - feil Tom.





Så mistet Gro Helen kontakten med samen igjen, og måtte rette på brillene for å få bedre dekning.


Til slutt var det tid for at de ansatte på puben skulle få greie på hvilke funn som var blitt gjort på arbeidsplassen deres.



Og det Gro Helen hadde å si var, kort oppsummert:


...noe som vekket sterke følelser


Så pleier jo Tom å drive litt etterarbeid og research i etterkant av besøket...

...men dette syns han var så kjedelig at han heller satte seg på Facebook for å sjekke nye venneforespørsler.


Og som et siste stikk gikk han innom det lokale politihuset, da han hadde fått høre at du kan kalle politibetjenter "hæstkuk" i Nord-Norge uten å bli bøtelagt. Dette syns han var rasende festlig.


På gjensyn, folkens.