tirsdag 25. oktober 2011

Bildene du ikke ser på Facebook etter fest...

Det blir ofte mange bilder når man er ute i lystig lag. Dette er en god måte å bevare minner (på godt og vondt), og man får en viss pekepinn på hvilke klær og kameravinkler som gjør seg godt - og mindre godt på fest.

Ja, her er et godt eksempel på en vinkel som ikke fremhever mine bedre sider.

Uansett - det er jo i stor grad jeg som står for festbildene i vår gjeng, og jeg har av den grunn opparbeidet meg en imponerende samling etter hvert. Jeg mener selv at jeg har vært ganske generøs her i bloggen og delt dem flittig, men så er det alltid noen festbilder som aldri får sett dagens lys ettersom de, vel... ikke inneholder mennesker eller har annen kunstnerisk verdi, og man kan i grunn lure på hvorfor de ble knipset i det hele tatt. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med, og derfor skal jeg tale de gjemte og glemte bilders sak ved å bruke eksempler fra min egen "kolleksjon".




Bilder fra fremmede menneskers bad på Frogner-vorspiel. Jeg syns dette på en svært god måte illustrerer overforbruk og forsøk på å opprettholde en falsk fasade. Disse folka bor fasjonabelt og later til å leve en glamorøs livsstil, men sannheten er, som dere kan se, både skitten, hårete og desperat etter Jif og en mikrofiberklut.


Hm... Ja... En pubalarm. Dette representerer selvsagt en form for trygghet og viser oss at uansett hvor utsatt du føler deg i det offentlige rom, særlig på en plass hvor det inntas alkohol, finnes det et sikkerhetsnett som skal hjelpe deg. Jeg har også et annet eksempel på dette med trygghet:

Man vet jo at det fort kan bli litt tåkete ute på pub, både i hodet og i selve lokalet, så det er veldig godt å vite at det finnes steder som er fullstendig tyveri- og tåkesikret.


En trappeoppgang er viktig å avbilde, da særlig for å advare kvinnelige sexselgersker om å bli med gale businessmen-mordere hjem, for da er det stor sjanse for at de blir drept med motorsag mens de løper nedover dem - i rene "American psycho"-stil.

Uff, se her ja. Dette vil dere sikkert unngå, damer.



(Beklager til vedkommende som eier dette nummeret, og ja, jeg har sjekka hvem det tilhører, - jeg bare fant en lapp doen på Calle i Larvik 22.12. i fjor. Håper likevel du fikk napp hos vedkommende som dessverre mistet denne lappen under en tissepause)




"Offentlig toalett på utested"-bilder. Dette gir oss et klart syn på hvordan det egentlig ser ut under overflaten til disse hippe og trendy klubbene, og viser en underverden som egentlig burde avsløres og kastes lys over i en episode av Dokument 2. Særlig det nederste bildet får frem den tydelige kontrasten mellom de dyre drinkene og den billige såpen ved vasken. Av og til er virkeligheten en helt annen enn man skulle tro...


Dette ønsker jeg å kalle "Flermønstrede og ulikt fargede elger i solnedgang på en vors-nabos dørmatte etter personalfest". Tror ikke det trenger bredere analyse enn å si at dette viser hvor godt det er å ha noe urnorskt å legge hodet på når man finner ut at man har glemt husnøkkelen i søppelbøtta på doen på byen.


Hva kan jeg si? Når én dør åpnes, lukkes den også igjen etter at du har reist deg opp fra det grasiøse fallet over dørstokken som restulterte i at resteølen fløy ut av hånda di og over en stakkars olding som var ute og lufta bikkja når hun trodde at ingen andre var ute for å forstyrre... Enkelt og greit.


Dette bildet fanger essensen i det å være ute på byen; man satser det man har i håp om å få med seg gevinsten hjem.


Tja, tre dipfylte skjeer i en vask og en peace-erklæring. Er det ikke åpenbart? Føler ikke engang jeg trenger å uttrykke budskapet nærmere, da jeg ser for meg at dette er viden kjent og egentlig litt overbrukt.




Dette føler jeg gjenspeiler det enorme sexpresset som oppleves på en fuktig kveld ute. Blikk og berøringer på ens private deler er, dessverre eller ønskelig, en del av utelivsmiljøet, og dette forsøkte jeg å fange gjennom linsen. Selvfølgelig på en smakfull og kunsterisk profesjonell måte, à la Marianne Aulie.


Mitt høyst nødvendige bilde av innsiden av en butikk på Frogner. Her forsøker jeg å illustrere behovet for å stadig forbedre seg, uansett hvor oppdollet og fjong man føler seg på en festlig aften. Vi mennesker har et konstant forbedringsønske og ønsker oss alt vi ikke har (bortsett fra herpes og underbuksene til Hugh Hefner)


En spiselig maispute kan være en metafor for alle andre puter man kan oppleve, eller ønsker å oppleve i løpet av en kveld på byen. Kanskje skulderputene på din nyinnkjøpte blazer, putene du legger i fanget på et utested for å skjule den oppblåste drinkmagen eller puten du ved en feiltagelse hviler hodet ditt på etter nachpiel. Hva enn din puteopplevelse er, vedder jeg på at dette trigger minner.


En ødelagt kortholder med "Si ifra" kan fortelle oss mye om det ville utelivet; du vil ofte oppleve følelsen av ødeleggelse, men dersom du holder kortene tett til brystet vil det kun skape riper i lakken og ikke knekke alle dine kredittkort, noe som gjør at du fremdeles kan leke konge i baren frem til regninga kommer med 34 % rente. Kjent følelse for de fleste.


Til tider kan man føle seg helt knust, mye på grunn av alkoholens destruktive påvirkning på følelsesregisteret. Da er det viktig å passe seg for de skarpe kantene, noe jeg forsøker å illustrere med dette bildet. Ei jente ønsker virkelig ikke å la seg utnytte i et sårbart øyeblikk, så ta med deg superlim i tilfelle en uheldig situasjon skulle oppstå.






Dette er min nyskapende utgave av alle de emo-bildene hvor man står i en ring og tar bilde av skoene sine ovenfra.

Ja, sånne bilder. Jeg føler at dette budskapet må forandres, da det ofte blir sånn på byen at samlede sko sprer seg utover et skittent og glassbelagt dansegulv for så å gjenforenes i en elegant sammensmelting av lår og nybarberte legger. Konseptet med plutselig separasjon etterfulgt av gledelige gjensyn er vanlige prosedyrer i helgene.


Ahh, en klassiker! Følelsen av at alt revner på en ellers perfekt kveld er velkjent og fryktet for alle, og særlig oss jenter. Vi må bare akseptere det at livet er skjørt, og det beste man kan gjøre er å nyte de gode stundene mens de varer og heller forebygge med litt blank neglelakk der det trengs.

Til slutt avslutter jeg med noen skildringer av den generelle atmosfæren på et utested ved å vise dere et knippe oversiktsbilder. Husk at det kan bli trangt og vanskelig å orientere seg, både på byen og i hverdagen, men så lenge man ser skiltet med nødutgang eller alltid har et øye på baren, vil alt ordne seg.









mandag 24. oktober 2011

Hvem gjemmer seg inne i magiske hatter?

Mitt forrige innlegg om en horribel reise nedover barndommens minnevei fikk meg til å tenke litt. Vi ønsker å skjerme dagens unge for glorifiserte såpeoperaer og sexfikserte realityshows, men det var allerede nok av dårlig moral og tvilsomme forbilder i seriene vi så på som barn - dog litt bedre skjult bak blomstrete forklær og klissete kjærlighetssanger. Ta karakterene i Mummidalen, for eksempel! Joda, de lager pannekaker og leker sisten og synger fine introsanger med "mamamamama-papapapapa-ma" på slutten av mangel på mer kreativ skriving, men her er det mye som må leses mellom linjene...



Ta Mummitrollet selv - han valser rundt i Mummidalen med en håpefull Snorkfrøken hengende på slep, men likevel har han et heller mistenkelig homoerotisk bånd med Snusmumriken. Det at han ligger i dvale hele vinteren frem til den dagen Mumrik kommer tilbake fra sin "vandring sørover" og spiller munnspill nede på broen virker for meg som en ganske creepy utgave av Romeo og Julie.


Mummipappa har helt klart gjort mye vilt ute på de syv hav i sine yngre dager, og det er tydelig han ikke klarer å slå seg helt til ro i det store blå huset med kone og barn. Det at han hele tiden sitter på kontoret og skriver på "erindringene" sine (noe han er veldig hemmelighetsfull rundt) tyder på at han har mye på hjertet som han prøver å bearbeide. Hva er det der ute på havet han så inderlig lengter etter..?


Mummimamma er vanskelig å tolke. Jeg syns hun kun står på kjøkkenet og lager pannekaker eller inviterer gjester inn på en kopp te - ikke rent ulikt heksa fra Hans og Grete. Hun er dessuten berømt for sin "bringebærsaft", som visstnok skal være den beste i hele Mummidalen, og som har en mistenkelig avhengighetsskapende effekt. Og hva er det hun skjuler i den svarte håndvesken hun konstant har rundt armen? Nei, her føler jeg det gjemmer seg noe under forkledet som vi helst ikke ønsker å vite...


Det er ikke lett å være ung kvinne, og dette gjelder også for mummitroll, hvert fall etter Snorkfrøken å dømme. Hun dilter etter alle de andre, selv om hun er redd for det meste og konstant må forsikre seg om at hun er det eneste trollet for Mummi. Snakk om et forskrudd bekreftelsesbehov! Hun ble til og med sjalu på at Mummitrollet en gang likte øynene til en gallionsfigur av tre! Dette vitner om en meget usikker jente med lav selvtillit som helt sikkert bunder i det faktum at hun har blitt overlatt til sin oppfinnerbror etter foreldrenes død/avskjed.


Snusmumriken er vel Mummidalens store mysterium. Etter noen måneder i stille og rolige omgivelser rundt Mummifamilien kjenner han en voldsom trang til å "reise sørover". Så da pakker han sekken, forlater en gråtende Mummi og drar. Hva gjør han så på disse reisene? Og hvorfor finner Mumrik, som virker mye eldre og klokere enn de andre, noen som helst glede i å gå på soppturer og leke gjemsel med disse små barna? Dette er en person jeg ville aktet meg for å involvere både meg selv og barna mine med...


Lille My er familiens fosterbarn. Forlatt av mor og far har hun blitt boende hos Mummifamilien mens søsteren Mymlen er...ja, hvor er hun egentlig? Dette har ført til svært utagerende oppførsel og over middels grov munnbruk fra Mys side. Det er tydelig at hun lider av mindreverdighetskomplekser, da hun er unormalt liten og heller uflid med tanke på både klær og hår, så hun prøver å kompensere med å være mest høylytt - ganske lik en liten veskebikkje, egentlig.


Sniff må ha hatt en traumatisk barndom. Han er skjelven, nervøs og relativt ubegavet på alle områder. Er han Mummidalens første autist? I et heller primitivt miljø uten tilrettelegging for samfunnets stakkarer kan det ikke lett å verken få hjelp eller en fast diagnose, men det er helt tydelig at det må være noe nerveproblemer inni bildet her.


Når vi først snakker om lettere hjerneskader, er det flere i Mummidalen som bør få seg en legesjekk. Snorken, broren til Snorkfrøken, er besatt på tanken om å lage et flyvende skip, og har derfor dedikert all sin tid til dette fremfor å skaffe seg en ordentlig jobb. Dette tærer på den allerede usikre søsteren, som til og med forsøker å hjelpe han innimellom, men den narsissistiske oppfinneren ønsker ikke hjelp og vil ta all eventuell ære selv. Snakk om god rollemodell!


Hufsa er bygdetullingen. Den som alle er redde for, men likevel interessert i fordi hun er så annerledes. Jeg tror Hufsa dessverre ble født inn i et hjem hvor ernæring ikke stod øverst på informasjonslisten, og at hun derfor er fanget i et grusomt kosthold som etter hvert har gitt henne slag. Dette kan forklare både de ekstra kiloene, temperaturforskjellene, talevanskene og den vinglete gangen.



Hemulen er den gamle, rare naboen som alle burde holde ungene sine unna. Ikke bare går han rundt i kjole og en lite lekker bob-sveis, men han har også en merkelig besettelse av å samle på ting. Da han til slutt hadde en komplett frimerkesamling gikk han inn i en dyp depresjon som gjorde at han flyttet inn i en hule ved stranden. For meg er dette tegn på en alvorlig angstlidelse, og det er tydelig at han ikke takler nederlag på lik linje med normale folk. I tillegg kan han altfor mye om blomster og planter, som vekker skepsis.


Tootikki hadde helt klart vært trygdesnylter dersom han/hun hadde levd i et velferdssamfunn. Her har vi ei dame (eller mann) som har flyttet inn i Mummipappas badehus og bruker hele dagen på å fiske og lage snøhester. Dette bidrar ikke til fellesskapet, vet du! Han/hun bruker en unnskyldning om å måtte passe på alle de "usynlige spissmusene" i badehuset så de ikke er ensomme, noe som tyder på at også her burde det vært foretatt en grundig legesjekk...



Sist, men ikke minst - hattifnattene. De bor alene ute på en forlatt øy, hyller et værbarometer og blir elektriske og aggressive når det lyner. Snakker vi farlig kannibalistisk urstamme? De er også ekstremt tynne, geléaktige og mangler både føtter og fullt utviklede armer. Er det kanskje her de dumper alle de aborterte fosterne fra Mummidalen og lar dem klare seg selv? Uansett - jeg ville latt dem være i fred.

Så der kan dere se! Selv de mest tilsynelatende uskyldige barnserier kan inneholde nok personlighetsforstyrrelser og moralske dilemmaer til å overgå alle nåtidens avskyelige og pornografiske såpe- og realityserier.