Go with the Flo

En del av det å bli voksen er å utvide sin kulturelle horisont, og når man bor i en metropol som Oslo, er det ingenting som hindrer en fra å baske seg i det mangfoldige underholdningstilbudet som finnes her. I den sammenheng syns jeg også det er viktig å la de moderne kulturpersonlighetene komme frem i lyset, noe som bidrar til nettopp variasjon og bredde. Derfor lot jeg de gamle klassikerne som Ibsen og Munch og rumpa til Marianne Aulie være i fred i går kveld og tok meg tid til å nyte de lyriske anekdotene til Tramar Dillard.........også kjent som Flo Rida.



Hm... Ja, en lite synlig Tramar i full sving.

Og hvorfor i all verden ønsket jeg å være med på en slik musikalsk opplevelse, spør dere nok. Vel, foruten å vise særegen toleranse ved å omfavne en musikksjanger som er ganske annerledes fra min personlige preferanse, har jeg, overraskende ofte, følt at Flo Rida (og alle artistene han har med seg som merkelig nok, uten unntak, har fornavn som begynner på "Feat") har sunget direkte til meg. Det er mange av tekstene hans som passer meg på en prikk!

Eksempelvis sangen "Sugar":
"My lips like sugar, my lips like sugar. This candy got you sprung, this candy got you sprung (...) Pretty much you're giving me a sugar rush. Lil' mama, give me high blood pressure when you blush. Lips feel soft as feather when we touch"




Jeg mener hvert fall selv at denne sangen er "min" etter mitt ganske smertefulle hjemme-leppeinngrep.

Så har vi slageren "Low":
"Shawty had them Apple Bottom jeans, boots with the fur..."


"...the whole club was lookin' at her..."




"...she hit the floor..."


"...next thing you know Shawty got low, low, low, low..."


"...low, low, low, low"


Det viste seg at dette skulle bli en innholdsrik aften hvor de dominerende faktorene var, kort oppsummert, glasskår under skoene, ølsøl på strømpebuksa, tinnitus i ørene og svettedråper fra selveste Flo på blusen. Jeg ble også inspirert av at denne karen, som faktisk er fra Florida, klarer å gjøre hjemstaten til et artistnavn på slik en kreativ måte som han har gjort. Fra nå av tror jeg at jeg skal kalle meg for West Folda, som en hyllest til fylket jeg er fra.

Men en liten videosnutt kan si mer enn tusen av mine artige ord, så jeg anbefaler å holde for ørene og observere det følgende klippet (det stakkars digitalkameraet mitt var ikke glad i den høye lyden, derav ufattelig irriterende hakking):



Et backstagemøte var en selvfølge. Bare se bort ifra at jeg plutselig har svart hår på topplokket og en militær-/speideruniform. Det er bare en illusjon. Snakkes, Flo.