Hvem gjemmer seg inne i magiske hatter?

Mitt forrige innlegg om en horribel reise nedover barndommens minnevei fikk meg til å tenke litt. Vi ønsker å skjerme dagens unge for glorifiserte såpeoperaer og sexfikserte realityshows, men det var allerede nok av dårlig moral og tvilsomme forbilder i seriene vi så på som barn - dog litt bedre skjult bak blomstrete forklær og klissete kjærlighetssanger. Ta karakterene i Mummidalen, for eksempel! Joda, de lager pannekaker og leker sisten og synger fine introsanger med "mamamamama-papapapapa-ma" på slutten av mangel på mer kreativ skriving, men her er det mye som må leses mellom linjene...



Ta Mummitrollet selv - han valser rundt i Mummidalen med en håpefull Snorkfrøken hengende på slep, men likevel har han et heller mistenkelig homoerotisk bånd med Snusmumriken. Det at han ligger i dvale hele vinteren frem til den dagen Mumrik kommer tilbake fra sin "vandring sørover" og spiller munnspill nede på broen virker for meg som en ganske creepy utgave av Romeo og Julie.


Mummipappa har helt klart gjort mye vilt ute på de syv hav i sine yngre dager, og det er tydelig han ikke klarer å slå seg helt til ro i det store blå huset med kone og barn. Det at han hele tiden sitter på kontoret og skriver på "erindringene" sine (noe han er veldig hemmelighetsfull rundt) tyder på at han har mye på hjertet som han prøver å bearbeide. Hva er det der ute på havet han så inderlig lengter etter..?


Mummimamma er vanskelig å tolke. Jeg syns hun kun står på kjøkkenet og lager pannekaker eller inviterer gjester inn på en kopp te - ikke rent ulikt heksa fra Hans og Grete. Hun er dessuten berømt for sin "bringebærsaft", som visstnok skal være den beste i hele Mummidalen, og som har en mistenkelig avhengighetsskapende effekt. Og hva er det hun skjuler i den svarte håndvesken hun konstant har rundt armen? Nei, her føler jeg det gjemmer seg noe under forkledet som vi helst ikke ønsker å vite...


Det er ikke lett å være ung kvinne, og dette gjelder også for mummitroll, hvert fall etter Snorkfrøken å dømme. Hun dilter etter alle de andre, selv om hun er redd for det meste og konstant må forsikre seg om at hun er det eneste trollet for Mummi. Snakk om et forskrudd bekreftelsesbehov! Hun ble til og med sjalu på at Mummitrollet en gang likte øynene til en gallionsfigur av tre! Dette vitner om en meget usikker jente med lav selvtillit som helt sikkert bunder i det faktum at hun har blitt overlatt til sin oppfinnerbror etter foreldrenes død/avskjed.


Snusmumriken er vel Mummidalens store mysterium. Etter noen måneder i stille og rolige omgivelser rundt Mummifamilien kjenner han en voldsom trang til å "reise sørover". Så da pakker han sekken, forlater en gråtende Mummi og drar. Hva gjør han så på disse reisene? Og hvorfor finner Mumrik, som virker mye eldre og klokere enn de andre, noen som helst glede i å gå på soppturer og leke gjemsel med disse små barna? Dette er en person jeg ville aktet meg for å involvere både meg selv og barna mine med...


Lille My er familiens fosterbarn. Forlatt av mor og far har hun blitt boende hos Mummifamilien mens søsteren Mymlen er...ja, hvor er hun egentlig? Dette har ført til svært utagerende oppførsel og over middels grov munnbruk fra Mys side. Det er tydelig at hun lider av mindreverdighetskomplekser, da hun er unormalt liten og heller uflid med tanke på både klær og hår, så hun prøver å kompensere med å være mest høylytt - ganske lik en liten veskebikkje, egentlig.


Sniff må ha hatt en traumatisk barndom. Han er skjelven, nervøs og relativt ubegavet på alle områder. Er han Mummidalens første autist? I et heller primitivt miljø uten tilrettelegging for samfunnets stakkarer kan det ikke lett å verken få hjelp eller en fast diagnose, men det er helt tydelig at det må være noe nerveproblemer inni bildet her.


Når vi først snakker om lettere hjerneskader, er det flere i Mummidalen som bør få seg en legesjekk. Snorken, broren til Snorkfrøken, er besatt på tanken om å lage et flyvende skip, og har derfor dedikert all sin tid til dette fremfor å skaffe seg en ordentlig jobb. Dette tærer på den allerede usikre søsteren, som til og med forsøker å hjelpe han innimellom, men den narsissistiske oppfinneren ønsker ikke hjelp og vil ta all eventuell ære selv. Snakk om god rollemodell!


Hufsa er bygdetullingen. Den som alle er redde for, men likevel interessert i fordi hun er så annerledes. Jeg tror Hufsa dessverre ble født inn i et hjem hvor ernæring ikke stod øverst på informasjonslisten, og at hun derfor er fanget i et grusomt kosthold som etter hvert har gitt henne slag. Dette kan forklare både de ekstra kiloene, temperaturforskjellene, talevanskene og den vinglete gangen.



Hemulen er den gamle, rare naboen som alle burde holde ungene sine unna. Ikke bare går han rundt i kjole og en lite lekker bob-sveis, men han har også en merkelig besettelse av å samle på ting. Da han til slutt hadde en komplett frimerkesamling gikk han inn i en dyp depresjon som gjorde at han flyttet inn i en hule ved stranden. For meg er dette tegn på en alvorlig angstlidelse, og det er tydelig at han ikke takler nederlag på lik linje med normale folk. I tillegg kan han mer om botanikk enn blomster-Finn, som også vekker skepsis.


Tootikki hadde helt klart vært trygdesnylter dersom han/hun hadde levd i et velferdssamfunn. Her har vi ei dame (eller mann) som har flyttet inn i Mummipappas badehus og bruker hele dagen på å fiske og lage snøhester. Dette bidrar ikke til fellesskapet, vet du! Han/hun bruker en unnskyldning om å måtte passe på alle de "usynlige spissmusene" i badehuset så de ikke er ensomme, noe som tyder på at også her burde det vært foretatt en grundig legesjekk...



Sist, men ikke minst - hattifnattene. De bor alene ute på en forlatt øy, hyller et værbarometer og blir elektriske og aggressive når det lyner. Snakker vi farlig kannibalistisk urstamme? De er også ekstremt tynne, geléaktige og mangler både føtter og fullt utviklede armer. Er det kanskje her de dumper alle de aborterte fosterne fra Mummidalen og lar dem klare seg selv? Uansett - jeg ville latt dem være i fred.

Så der kan dere se! Selv de mest tilsynelatende uskyldige barnserier kan inneholde nok personlighetsforstyrrelser og moralske dilemmaer til å overgå alle nåtidens avskyelige og pornografiske såpe- og realityserier.