Full av forretningssans - og noko attåt

Jeg ser alltid etter muligheter å komme meg frem her i verden med minimal innsats, dog med maksimal bruk av sjarm og vittige vitser. Så egentlig er jeg litt som en av "gullungene" på TVNorge, bare uten rike og naive foreldre og et livsmotto som sier at jenter fortjener penger fordi verden ikke hadde klart seg uten oss - og kanskje uten de vittige vitsene også... Dermed tenkte jeg som så at det å invitere Sebastians kolleger fra Gamestop på lørdagsfest var en brilliant idé for å utvide mitt profesjonelle nettverk.

Og gjett om jeg sjarmerte dem i senk!


Jeg trodde at dette skulle bli en nykter aften med sofistikert prat om hvordan man best kan forene bransjene sko og spill, men så.... Ja, så kom jo gjengen fra Larvik også... Og som dere sikkert har skjønt nå, så har ikke de folka der verdens beste innflytelse på meg. Fra det øyeblikket gikk det derfor bare nedover...


Camilla, Benedikte og Maria - djevelens bruder.

Først og fremst skulle jo alle jentene, forståelig nok, posere sammen med nybrune Ida. Jeg kan ikke klandre dem, men det tok opp svært mye av min kveld.



Foto: Camilla Andreassen



Så tvang de meg selvfølgelig til å ta et Laos-bilde med dem...


Og det var ikke bare jentene som var innpåslitne, altså. Washington var også rimelig på'n, kan du si, og skulle hele tida ha meg for seg selv, til tross for at han ikke er av noe businessverdi for meg.

Jeg måtte jo bare spille med...

Danse ville han også! Og det var det absolutt ikke jeg selv som tok initiativet til.

Skjønner han godt, da. Få klarer nemlig å motstå mine moves på dansegulvet - eller hvilket som helst annet gulv (ignorér hvor fælt det kanskje hørtes ut, og hvor mye "ignorér" kunne se ut som "gonoré" ved første øyekast)

Og idet jeg skulle bort til Kristian, som var festens tregeste gjest, og i tillegg har misforstått heeelt hvilket lag han skal heie på...

...så kommer selvfølgelig Benedikte meg i forkjøpet.

Da jeg innså hvor lik hårfarge disse to hadde, så skjønte jeg at Kristian var en lost cause; her hadde Benedikte vunnet allerede. Tenk å ha så masse til felles!

Og som om ikke folka fra Larvik ødela nok for meg, så kom det en engelskmann også!

Andrew (i midten) bidro veldig til å sette meg i skyggen, i og med at de fleste mannfolk skal briljere med sine engelskkunnskaper så fort de har sjansen (særlig på fest) og da var det bye bye, Ida. Andrew toppa også kvelden ved å knuse et glass og skjære seg selv sånn at gutta ble opptatt av å se på blod og plukke glasskår. Takk skal du ha, Englishman.

En av de jeg følte jeg hadde fått noenlunde god connection med var Einar, som er like glad i jul og allsang som meg, så da han stod en smule alene borte ved kjøkkenkroken vår, tok jeg sats og la på sprang den ene meteren fra stua, men...

Foto: Camilla Andreassen
...der var Camilla allerede, gitt. Og legg merke til at Einar holder enda litt mer rundt henne enn meg. Går det an?!

Med andre ord: kvelden gikk ikke helt som planlagt. Jeg er tom for drikke, tom i hodet og generelt tom for ord - og ett glass fattigere. Og ikke har jeg noen fristende jobbtilbud eller forretningsideer å vise til heller. Jaja, jeg har da alltids folka fra Larvik - på godt og vondt resten av livet.