Blodige tær og fremmede bekjente i kebabkø

Hva skulle jeg vel ikke gitt for et godt sovehjerte? Klokka nærmer seg halv seks på morgenen, og jeg kunne ikke vært mer våken! Ti centimeter ved siden av meg har jeg en kjæreste som ser sånn ut:

...og jeg er dødsmisunnelig. (Ja, jeg vet at vi har et veldig lekkert sengetøy og at det kanskje er frekt å ta bilder av folk som sover, men når man ser så bra ut sovende som det Sebbe gjør, så føler jeg at det går greit)

Egentlig burde jeg jo ha sovnet for lenge siden, i og med at jeg har stått på som en slave på kjøkkenet de siste tre dagene for å lage tapas til mine skoglade kolleger på Bianco.





Hvilken fantastisk gjeng med jenter!

Og jeg hadde ikke sett noe verre ut sovende enn Sebbe, altså, bare så dere har det klart for dere. Her snakker vi Sleeping Beauty - always have been...




...and always will be




Jeg hadde også en hel haug av geléshots, men glemte å ta bilde av dem før jeg slurpet alle i meg...

Men ja, jeg tenkte jo som så at når jeg først var så våken, hadde det vært godt med en nattlig luftetur - og enda litt mer spising, så derfor tok jeg på et nytt lag med mascara (nei, jeg går ikke ute uten sminke, og det skal verden bare være glad for!) og gikk opp til Carl Berner-krysset og Favorit(t) kebab, hvor jeg har vært så mange netter før.

Egentlig var det veldig vondt å gå, for mot slutten av min tapasspisende, quizspørrende og geléshotslurpende personalfest, klarte jeg å sparke beinet inn i en dørkarm og bli seende sånn ut:

Beklager om jeg forårsaker noen søndagslige sure oppstøt nå. Hadde jeg vært totalt edru og uthvilt hadde jeg aldri publisert dette bildet, men nå føler jeg at det trengs for å utdype situasjonens alvor...

(Egentlig er det veldig ironisk at jeg klarte å skade min venstre lilletå på denne måten, i og med at jeg skadet den høyre bare en knapp måned etter at vi flytta inn i leiligheten her på akkurat samme måte. Da var kuttet imidlertid ganske mye dypere og jeg burde seriøst ha dratt til legevakta, men istedet har jeg nå, to og et halvt år senere, en svært så misfostra høyre lilletå som 90 % av norske kvinner ville sett på som abortårsak dersom de hadde oppdaget den på ultralyd.)

Men nok om blødende lilletær - det var min nattlige luftetur som egentlig var temaet. Jeg kommer meg opp på Favorit(t) - som tydeligvis ikke klarer å bestemme seg for om de vil ha én eller to t'er i navnet sitt - og der står det som vanlig en del fulle og tragiske mennesker. Som regel er jeg en av dem, men i natt følte jeg at jeg klarte meg sånn noenlunde greit helt til en av de ventende gjestene begynner å snakke til meg. "Hei, er det ikke du som jobber på Bianco på Storosenteret?" "Ehm... Jo, kjenner jeg deg..?" "Ja, jeg husker at du var her en gang tidligere og tok bilder og var ganske full..." HERREGUD!!! Det var jo han ene kebabmannen fra dette innlegget:

Altså (og beklager at jeg viser deg med bilde igjen, mister kebabkømann), hvordan er det mulig å huske ei jente du møtte i matkø og vekslet noen snøvlete ord med for et halvt år siden?! Da hadde jeg i tillegg en annen frisyre, så jeg skjønner ikke hvordan det går an å huske meg etter et så kort møte. Var jeg virkelig så minneverdig? Og ved siden av meg på andre siden står det en middelaldrende polsk mann uten hår og tenner som råkliner med dama si som er iført en utvaska militærbukse og altfor trang hettegenser. Derfor tok jeg med min 190 grams cheeseburger og gikk relativt fort hjem fra dette gatekjøkkenhelvetet.

Men nå merker jeg faktisk at denne bloggingen blir såpass uinteressant at den heldigvis gjør meg trøtt, så jeg avslutter for denne gang. Håper alle får en knallfin søndag uten pinlige møter med fremmede/kjente kebabmenn og ødelagte lilletær. Tjohei!