Wanna learn Engrish?

Er det ikke kjedelig å ikke kunne følge med i samtalen når det er engelsk rundt bordet? Du er kanskje lei av å ikke forstå katta når du ser en film uten norske undertekster? Og når du skal på apoteket i utlandet for å få medisiner til en mindre koselig sykdom du ikke klarer å uttale? Hva med alle de *kremt* kjekke og smånesede engelskmennene som prøver seg på byen, og du ikke har muligheten til å flørte tilbake eller å fornærme dem på det groveste? Vel, nå er hjelpen kommet! Ikke bare er dette utmerket engelskopplæring, men det er aerobic også! Så sleng på deg treningstøyet og følg nøye med:













Now everyone speak Engrish!

...og hun hvilte på den sjuende dagen

Jeg elskhater søndager. Søndag er dagen du enten våkner opp med skallebank og et hjerte som hamrer av angst fordi herregud, sa jeg virkelig det?! eller våkner opp og spør deg selv hvorfor i all verden du ikke våkner opp med skallebank og et hjerte hamrende av angst.

Søndag er dagen du ikke orker tanken på å bruke hjernen eller kroppen mer enn det som kreves for å se dårlig helge-tv liggende på sofaen, og helst har lyst til å massakrere alle joggerne som passivt mobber deg langs de glasskårbelagte fortauene.

Søndag er virkelig dagen hvor man ser østkantbeboernes dårlige planlegging, for alle flokker seg inn på Bunnpris for å slåss om de tre siste kjøttdeigpakkene denne siste dagen i uka.

Søndager gir deg tid til å tenke over alt du ikke fikk gjort den siste uka, og at ketchupflekken på kjøkkenbenken har fått hyggelig selskap av en dråpe fra min fineste flaske med kaldpresset olivenolje. Snart begynner de nok å kreve tv-tid og leie for lån av benken deres.

Alt i alt gir søndagen deg liksom en liten smekk på lanken før den minner deg på at morgendagen kommer med mulighet til å starte om igjen. Og det er jo både litt teit og litt fint på samme tid.

For min del gir denne søndagen meg tillatelse til å ligge med ullsokker, usminka og bukseløs (men ikke truseløs som en viss Aulie) på sofaen med en boks "cookies & cream" i fanget. Tanken på i går, hvor jeg fikk feste på Nydalen-vis og få meg en ny engelsk venn, gjør at en smule inaktivitet dagen derpå ikke føles så feil likevel. I går var jeg jo nemlig svært så aktiv!




Av og til elsker jeg mennesker. Det hadde vært så kjedelig å aldri ha publikum...

Det å være ekte

Vi har alle en liten djevel i oss. Av og til hvisker den bare overtalende at du skal bli liggende under dyna selv om du har viktige ting å foreta deg, eller den får deg til å strekke hendene etter en flekkfri hvit løgn for å slippe unna en pinlig situasjon. For andre opererer den langt mer manipulerende... Kanskje den får deg til å oppnå selvtilfredshet og øyeblikkslykke på bekostning av andre. Kanskje den får deg til å opptre blått med de blå og rødt med de røde. Kanskje den velger å surne ordene du vet du burde si og danner heller et unødvendig mørkt bilde av andre for å få oppmerksomheten bort fra din egen usikkerhet. Sladder og ondsinnede rykter er en fin måte å bryte isen på. Den velkjente stemmen innenfra kan, ved hjelp av unnskyldninger og en god porsjon selvbedrageri, danne en overlegen selvoppfatning som rettferdiggjør dårlig behandling av alle som ikke er fullt så gode som deg selv. Men konfronteres du med det du har sagt, blånekter du. For du vil jo bli likt. Du er alles venn - så lenge de er fysisk tilstede.

Da passer det kanskje bedre med en konfrontasjon. En unnskyldning, og et øyeblikk i ydmyk forkledning. En høylytt meningsytring som muligens ikke faller i god jord hos alle, men som i alle fall springer ut av noe som er ekte. Når man ser et menneske for alt det er, inkludert den lille djevelen på skulderen, er det først da man kan danne seg et bilde man ønsker å henge opp eller ikke. Det er nemlig ingenting som sårer mer enn et smil uten mening.

Savnet søtt og sukkerholdig

Hvorfor er det alltid sånn at når man ikke er helt i form, så har man lyst på alt mulig grisete? Dagen derpå, eller ofte i dalende vodka battery-rus også, er det kebab med ekstra dressing og cheddarbelagte cheeseburgere fra McDonald's som frister, og når man er feber- og hostesyk er det godteri som opptar tankene - hvert fall for meg. Så jeg har en veldig snill samboer som har fôret meg med is og ostepop og porøs sjokolade i et par dager nå (snakker vi begynnelsen på et forhold på linje med dette?)

Men føler du ikke at det er noe som mangler i godishyllene? Når du tenker deg om, er det ikke ting som plutselig forsvant før du rakk å bli ferdig med den siste fantastiske munnfullen?

Gullvafler, for eksempel!

http://supermarket.no/
Joda, disse vanlige kjedelige man får oppå en kule med is på restaurant for at det skal virke som en ordentlig dessert man er villig til å betale 89,- for finner man fremdeles i butikken, men husker dere de med sjokoladetrekk? Herregud jeg kunne kjøpe en hel pose og bare gomle i meg på ti minutter. Var det bare jeg som følte det sånn, ettersom den plutselig var borte? Var folka på Sætre en smule rasistiske, siden de fjerna de brune og beholdt de hvite? (Tror jeg skal anklage dem for dette, for vi nordmenn er jo veldig redde for å virke rasistiske. Brilliant idé!)

Soho-sjokoladen!

http://1494.vgb.no
Selv etter 32 600 medlemmer på Facebook, har Nidar fortsatt ikke fått stussen i sving og lagt denne sjokoladen tilbake i butikkhyllene. Fy fy...

Salte lakrissnører!

http://kathrine.hope4fashion.no
Er det bare svenskene som forstår seg på god lakrissmak, siden de ikke har droppa disse herlige svarte snørene i motsetning til oss trauste nordmenn som tydeligvis er tilfreds med søte snører... Vel, denne nordkvinnen er ikke fornøyd med søt! Jeg vil ha salt! Kanskje jeg skal bli svensk også - da hadde Sebastian blitt rimelig fornøyd. Hvert fall dersom svenske Ida så ut som Cubus-dama.

http://gb.cri.cn
Sånn, Sebbe - kos deg!

Og sånn helt plutselig kom jeg til å tenke på de kjeksene som kom i gul boks med smak av enten Bounty, Snickers eller Mars (kanskje det var flere også, men det husker jeg ikke). Er det noen som husker dem? De hadde samme kjeks og sjokoladetrekk utenpå også var det smak av den aktuelle sjokoladen inni. Finner selvfølgelig ikke noe bilde av dem, så kanskje jeg var den eneste som noengang kjøpte en sånn gul boks med sjokoladekjeks.

Og den her hadde jeg omtrent glemt før jeg gikk innom denne gruppa på Facebook:

Den var jo god! Kan ikke produsentene komme med en advarsel før ting blir fjernet fra hyllene sånn at man får tid til å hamstre? Huff, blir nesten traumatisert når jeg ramser opp mine savnede søtsaker som perler på en snor her.

Kom gjerne med flere forslag til ting dere savner. (Herregud nå føler jeg at jeg inkluderer leserne mine enormt her. Koselig!)

Mmm, godteri... Er ikke langt unna Cubus-dama det her!

Torsdag kveld på en onsdags ettermiddag

Se nøye på dette nesten usynlige biltaket som kjører forbi muren bak vår veranda:

En helt vanlig bil, tenker dere? Joda, den er ganske så normal utseendemessig og det er ingen tydelige indikasjoner på hvem som sitter bak rattet. Men nå skal jeg fortelle dere! Jeg ligger på madrassen, usminka og med fett hår (igjen: glad for at jeg ikke er singel og på jakt nå) og hører masse høylytt prat på utsida og tenker at jeg får følge mine nye læreres råd om å være nysgjerrig hele tida, så jeg reiser meg opp og får et avbrekk fra middelmådig ettermiddags-tv for å se ut av vinduet. Og hvem ser jeg? Denne gjengen:

http://tv2underholdning.no/
Ja, eller et par av dem da. Han bakerste var hvert fall med. Og nei, det var ikke en hallusinasjon som følge av Otrivin-overdose (hvorfor skulle jeg fantasert om han derre Odd-en-eller-annen da, liksom? Syns underbevisstheten min at han er sabla sexy? Tror ikke det...).

Men jeg må innrømme at jeg ble redd. Har de oppdaga dette innlegget? Har de finkjemmet Oslo rundt for å finne ut hvor jeg bor for å torturere meg med laber humor og oppbrukte vitser? Eller kanskje de kommer for å få hjelp? Har de lest bloggen og oppdaget hvor ustyrtelig morsom jeg kan være sånn at de egentlig bare vil headhunte meg - på en god måte? Jeg må si at de stakk avgårde mistenkelig fort med en gang jeg viste trynet i vinduet (forståelig nok med tanke på trynets tilstand i dag), så kanskje de har dratt tilbake til Nydalen for å planlegge neste steg? Spørsmålene er mange, og få kan bli besvart her og nå, men det jeg i hvert fall kan konkludere med er at det er umulig for en toppblogger som meg å være i fred fra kjendisenes søkelys selv når jeg er syk. Og det er for så vidt godt å vite.

Syk humor...

Som alltid blir jeg syk på de beste tidspunktene. Når jeg egentlig skulle lære meg å skrive ulike journalistiske sjangre på skolen og bli kjent med folk sånn at jeg ikke blir en vandrende høgskoletaper, ligger jeg isteden rett ut på madrass i stua og ser på Jamie Oliver som skal prøve å slanke USA (jaja, en mann med ambisjoner er bra, men jeg lukter en Mission Impossible 12). Og jeg som var så flink i går, BC (before coughing). Bare se hvor tidlig ute jeg var på skolen:


Seeee! Tomt! Jeg var førstemann på R502 i P48 (skjønner du kanskje hvorfor jeg tok meg god tid..?)

Ahh, englebarnet i meg våkna og skinte som aldri før.

Men...

BABOOM! Herregud så pen jeg er som sjuk. Fader nå har jeg fått varm og glemt rislunsj fra veska på kameraet også...

Og jeg som hadde så store planer! Jeg skulle blant annet hjelpe naboen med å montere nye dekk på bilen hennes...

...og kjøpe meg ny blender...

(Ja, vi har stålull og grønnsåpe og oppvasktabletter og nye vaskekluter og feiebrett og brannslange sammen med søpla - so what..?)

...og jeg skulle besøke den tilsynelatende nyåpna dyrehagen på Carl Berner, for dette er det villeste dyret jeg har sett her i byen så langt (bortsett fra Charter-Svein i baris i januar)


Men hvorfor ikke holde humøret oppe likevel, folkens? Derfor kan jeg jo by på noen artigheter, sånn at mitt eget humør bedrer seg og at deres endeløse sympati og bekymring for meg får en pause.

Innflytningfest St.Hanshaugen-style

I går var det på tide å feire Kaja og Benediktes nye leilighet på St. Hanshaugen. Så jeg og Sebastian tok på oss partytrynene våre og dro med gode gamle 21-bussen for å bli med på festlighetene. Vi er jo alltid kveldens midtpunkt...


Forventningene var store, for med disse jentene vet man aldri hva kvelden har å by på. Vi visste ikke helt om det ville bli i stil med...

http://karygiannismp.com
Eller...

http://toddanthonydirect.typepad.com
...eller...

http://consolidatedfilms.com
...eller...

http://thelatebloom.tumblr.com
Hvem vet?

Men så trampet vi oss opp til 4. etasje; Sebastian med stil og jeg med høye hæler og svett solpudder som enhver eks-glamourmodell gone actress ville misunt meg. Stua var allerede fylt av trivelige mennesker med noe væskeholdig i hendene, så da var det jo bare å følge etter!








Og det tok ikke lange tida før vår alles kjære Benkis var i slaget, og Sebastian ble sånn passe irritert og Maria skulle være halvveis linselus med fjortisfingrene sine og BI-fadderukebåndene på armen.




Også plutselig ble jeg bare...

...for der var jo den j**%/#% neglelakken igjen!

Herregud den hjemsøker meg etter at jeg "lånte" litt på badet i Frognerveien... Så jeg måtte få Sebastian til å vise meg noen ulakkerte mannenegler for å få sjelefred.


Team Awesome var enige med meg og gav meg to fargeløse tomler opp.

(Alle må forresten bli fan av Facebooksida deres her! Nå skylder dere meg en, gutta. Neeeida, jeg bare er så snill av natur, jeg)

Og festlighetene fortsatte med et brak av et nys...

...og snart var gråbrun neglelakk glemt og finsk sprit inntatt...

...og toppers musikk runget over høytalerne

...mens danseferdighetene var upåklagelige






Hahahaha, seriøst - hva slags regndans er det vi er i gang med her, Benkis?








Men så utviklet det hele seg til en skitten orgie av kyss...



...og intens rumpegrabbing...




(Følte jeg gjorde mitt for å bidra til den generelle rumpeklåinga)
...var det noen som fant det greit å bare innta horisontal stilling.



En god idé, forsåvidt, og noe jeg definitivt ville være med på.



Alt i alt - en strålende kveld jeg vil huske 4evah...


Herregud, for en jobbsøknad det her var...