Larvikskjerring i kjeften og snobberi ut i fingerspissene

Som larviking har jeg et konstant problem. Ettersom dialekten i Larvik kan være både brautende ("brævtanes") og nynorskinspirert med alle a-endingene, kan dette føre til enkelte dilemmaer når det gjelder overgangen fra muntlig til skriftlig språk. I Larvik drar folk i brølløp istedenfor bryllup, vi skal ut i skæven for å se på mævrane i tua, katten faller ikke i hullet før katta detter i hølet og alle kan vel den om "bilær og båtær..." (jada, dere kan resten sjæææl).

Jeg er ikke så ekstremt utprega larviksjente i dagligtalen, og kan ikke sammenlignes med alle bingodamene som møtes på Bakersmia på Nordbyen hver formiddag for å sladre og klage over hofteoperasjoner og turkis sti på begge øynene. Men jeg har jo dialekt, og holder meg for god for å bokstavelig talt kalle Oslo for Oslo, og det heter Majorstua med tydelig a på slutten. Jeg spør jo "harru vært ute og drekki?", men herre jemini så stygt det ser ut skriftlig. Men hva skal jeg egentlig skrive? Det riktige ordet blir "drukket", men herre jemini x 2 det ser jo helt feil ut det også. Kan like så godt snurpe sammen munnen og slenge på meg en minkkåpe, liksom. Andre skrevne komplikasjoner er ord som skrivi vs. skrevet, liggi vs. ligget, brekt vs. brukket og morran vs. morgenen.

Jeg går fra

til

og finner ingen mellomting.

Får bare akseptere at det finnes en muntlig Ida og en skriftlig Ida - og noen av dere er så heldige at dere kjenner begge. Lucky bastards.

Lilla er den nye rød

Jeg går alltid for den røde. Enten det er seigmenn, kjærligheter, te eller tamponger det er snakk om. Og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Den røde ser alltid så mye bedre ut enn den grønne eller gule eller hvert fall den blanke. Yuck! Hva er det som alltid ligger igjen når alle har forsynt seg med Godt & Blandet? Jo - de grønne, oransje og gule. Ingen vil ha dem.

Dette prinsippet skulle jeg håndheve også når jeg prøvde ut de nye Ifa fruits-pastillene. Jeg gikk rett for den lyserøde (til tross for at det var en mørkerød, nesten lilla pastill oppi der også). Joda, den var yummy yum, men plutselig var det tomt for lyserød og bare lilla igjen.. Jaja, kan jo alltids prøve noe nytt. Og gjett hva? Den var bedre!

Så hva har vi nå lært? Aldri undervurder de andre fargene - rød kan også havne som nummer to, akkurat som Petter Northug (se der lirka det seg inn litt OL ja, må være familiens påvirkning på meg den siste uka).

Operasjon latskap og hodefett be gone

Helvete har frosset over. Griser er observert flyvende midt på lyse dagen, og Varg Vikernes har akkurat døpt kjærlighetsbarnet til Siv Jensen og Jens Stoltenberg i Guds navn. Jeg har begynt å trene!

Eller, kan jeg virkelig si at jeg har "begynt"....joda det kan jeg, for 2 dager på rad er såvisst en begynnelse. Etter ekstrem selvpushing til ytterkantene er jeg støl i helt ukjente og (trodde jeg) ikke-eksisterende muskler, så det er bare såvidt jeg orker å klø meg på øret. (Herregud, så fort jeg skriver ordet "klø", så er det akkurat det det begynner å gjøre overalt, og særlig der hvor det gjør vondt å strekke seg til for stakkars støle meg!)

Jeg har til og med kjøpt meg sports-BH (som jeg er redd kommer til å avsløre temperaturen i rommet, hvis dere skjønner..?) og joggesko, så denne gangen er jeg seriøs altså! Og nå trenger jeg motivasjon, gjerne noen som sender meg meldinger som "Ida, har du vært på trening i dag da?" eller "kom deg opp fra sofaen nå!", for jeg er absolutt ikke selvdisiplinert - som jeg vet at mange der ute tror at jeg er.

Og her er et par forbilder som jeg ser for meg når jeg trener:

Her kan man hvert fall sjekke temperaturen...

VG anbefaler ting de selv ikke liker...

Dagens lille observasjon. En sjelden gang innimellom bruker jeg hendene for å bla gjennom en avis i papirutgave og ikke ved å scrolle nedover en dataskjerm. Da er det ikke måte på hva man kan finne. I dag f.eks. går "Lovlig blond" på tv3 - en film folk ofte bruker som referanse til meg, og jeg vet ikke om jeg skal ta det som en fornærmelse eller et kompliment. Ja, jeg er blond og studerer juss (enn så lenge), men hva er likheten ellers, egentlig? Uansett, VG anbefaler da denne filmen, og en anbefaling har jeg lært er et råd om å se/spise/gjøre/utforske noe som en person syns er bra.



Men så ser vi på neste side, hvor programoversikten for tv3 er, og tada:

Terningkast 2! Så det VG mener er at mannen i gata skal bruke 2 uerstattelige timer av sin onsdagskveld på å se en film de selv mener bare ligger hakket over horribel? Greit å vite til en annen gang da, for så vidt; sier VG at noe er bra, er det høyst sannsynlig møkk.

Også kan vi jo avslutte med den alltid like morsomme "dagens bløte" bakerst på VG.

HAHAHAHAHAHAHA!..........................................
.....................................................................

Husker dere...?

Siden det er lite nytt å rapportere fra Bakkeveien i kved, kan vi slå til med noen gode gamle reklamesnutter! Ikke noe dubba vanish oxy action multi altså, selv om det kan være ganske så hysterisk ufrivillig komisk det også.






Prekaaaaaas!


Sebastian om 20 år.









Også kan vi avslutte med en som ikke er norsk, men ganske så morsom likevel.

Diamanter er jenters verste fiende

Etter hele fem timers ensomhet på jobb som skoselgerske, måtte jeg sosialisere meg litt. Derfor dro jeg til Mariabolla sammen med frøken Caroline (må nesten si det, ettersom hun skal bli lærer), og det ble en alldeles fortreffelig kveld. Ikke bare ble det fortært nydelig donertallerken med ekstra dressing, men jaggu fikk vi ånden over oss til å dra frem barndommens brettspill også!

Det ble et par kjappe runder med "gjett hvem?", men dette ble litt for monotont i lengden ("er det en mann? Har han hårvekst i ansiktet? Har han briller? Ja, da er det Basil! Tada!!), og vi gikk over til klassikeren "den forsvunne diamant".


Mitt hell i spill er så-så (sikkert fordi jeg er så heldig med kjærligheten, nåååååh), men jeg må si at etter et par bomturer innom Sahara og seks runder på rad med kun én på terningen, tok jeg meg kraftig opp! Tror du søren klype meg ikke at jeg fikk sjølvaste diamanten også da?!




Og vips så ble jeg stormannsgal. Snart blir jeg observert sånn her på nettby.no under brukernavnet easyvagina95:


Så våkna konkurransedyret i Maria, og hun gadd ikke spille mer.


Caroline var en smule mer avslappa.


Sikkert fordi vi begge satt med våre bare bein på Marias nye spikermatte (som egentlig bare gav meg små prikker i huden og en følelse av at "er dette alt?" Må nok prøve den i liggende tilstand ved en senere anledning.)


På siste runde fikk Maria diamanten, men heisann! Hva finner jeg et par slag etterpå?

Vi følte oss snytt, og mener at "den forsvunne diamanten" bør gå i skammekroken for å lokke oss med et løfte om diamant i entall.

Trivial pursuit - dagen derpå

Når alt ute ser sånn ut:

Ok, kanskje litt for abstrakt. Vi prøver igjen.





I slike kritthvite tider (kanskje litt for hvitt..? Vi nordmenn må jo passe oss for å ikke tråkke noen på tærne) pakker jeg meg inn og tenker på et hæppi pleis.

Visste dere at jeg bruker ca 2 timer hver kveld på å bli varm på føttene før jeg får sove? Følg med i neste episode av Ida Fun Facts!

Etter en mørk og stormfull natt med Trivial Pursuit Team sammen med onkel Geir og familien oppi Lardal, hvor jeg har lært at hver nordmann spiser ca 5,7 kilo mandariner i året og at onkel Geir ikke vet så mye han kanskje trodde om sjakk, har jeg planer om å ligge på sofaen resten av dagen. Luna deler min oppfatning.


Og i følge Østlandspostens nettutgave har Larvik mange flere ess i ermet enn bare frittalende muslimer; vi har også gutter i 20-åra som røyka hasj og krangla om hvem som var sterkest, sånn at politiet måtte rykke ut. I tillegg hadde en 36-åring slått ned en 18-åring med en pose flasker, og en svært så skremmende 42-åring terrorisert et nabolag ved å banke på vinduer... Politinotiser er god søndagsunderholdning.

Nakenscanning i lomma

Jeg oppfordrer alle mine venner til å bestille dette vidunderet av et mobilprogram! For da får det norske folk endelig se hva som befinner seg under fillene mine. (Det er ikke så ofte jeg er på flyplassen for å gå gjennom nakenscanninga mener jeg, noe jeg gjerne skal gjenta opptil flere ganger per besøk for å glede de ansatte ved sikkerthetssjekken)


Og ja, som dere sikkert har skjønt nå: det er min kropp de har brukt som modell. My boobs are hokay!

Ting skjer på venterommet!

Jeg har alltid lurt på hvor folket i Stavern forsvinner om vinteren. Og svaret er: på legekontoret! Var med mamma og min kjære bror Ola dit i dag, fordi Ola trodde han hadde fått (sitat) "nymfekjertelkreft" (jeg satser heller mine penger på nymfomani i såfall). Uansett, jeg har aldri sett et så myldrende folkeliv i Stavern på denne tida av året før, og alle kjente jo hverandre! Sjuklingene spaserte inn en etter en og det var ikke måte på hilsner og "neimen, Gerd, er det deg?!"-utbrudd jeg fikk oppleve!


Noen var også av den mer "jeg er syk, derav asosial"-typen, og brukte heller tida på å stirre ut av vinduet.


Andre var visstnok stamkunder og stod som en dørvakt og sørget for at det bare var én person i resepsjonen av gangen, som stod skrevet klart og tydelig på skiltet! Denne herremannen var innom 4 ganger i løpet av den timen jeg satt og venta på nymfebroren min.

Ja, han stod med rumpa helt oppi meg og lukta...heller tvilsomt.

Også var det en snill mann som fulgte sin gamle syke mor til legen.


I tillegg stod Eurosport på 15-tommers tv'en (du vet, i disse OL-tider), og jeg fikk med meg masse herlig mannlig kunstløp og lærte uttrykk som "quadruple" og "lutz". Også var det en japaner som het Oda (hihihihih, det er jo et jentenavn!!) som absolutt ikke klarte noen av disse hoppene. Og den sølvvinnende russerens trener så ut til å ville gi sin elev en god omgang med smækk på rattata i garderoben, for "secåånd pleis is noooo good, no".

Og til dere som lurte: Olas lymfer (eller nymfer da) har det knall, til tross for et par stafylokokker eller streptokokker og indre lårblødninger. Alt er helmaks, som dere skjønner.

Hey there, neighbour...

Det er mye man kan lære om folk ved å se på deres nettvaner. Jeg er f.eks. av den "trygge" surfertypen (på nettet, ikke på bøljan blå) som har min faste rutine gjennom verdens vide spindelvev hver dag - gjerne flere ganger om dagen. Nettaviser, sosiale medier og et par spesifike blogger (inkludert min egen - narsissismen lenge leve) har blitt en vanesak for meg; jeg oppdager sjelden noe nytt og burde kanskje bli mer impulsiv, både på og utenfor nettet.

Men noe som jeg mener avslører folks snoking ganske åpenlyst og uforsiktig er når man plutselig får en kommentar på et bilde som ligger laaangt baki bunken av "pictures of you" på facebooksida. Bilder av deg fra russetida, en fest fra det forrige tiår hvor du helt tydelig hadde kledd på deg i mørket eller kanskje ditt aller første profilbilde som nå har steget til 67 i antall. Da er det helt tydelig at vedkommende, med en eller annen agenda, har bladd seg gjennom kanskje hundrevis av bilder kun for å observere deg i alle de ulike situasjonene man kan havne i på et facebookbilde. Og er det flatterende eller litt småvemmelig å vite?

Misforstå meg rett; jeg er en rå facebooksnoker selv, og dersom du som leser dette er min venn på face, så har jeg helt sikkert snoka litt på deg også. Så den ultimate hevnen nå burde vel være å bla seg gjennom de 665 bildene som finnes av meg (ikke inkludert profilbilder, altså!), også får du enten le med eller av meg, alt ettersom.

Jeg demonstrerer herved min übersneaky natur ved å kommentere på dette bildet av min kjære Maria fra en tid tilbake (føler det snart er flere bilder av Maria enn meg i denne bloggen)

Duddeliduer og muffingivende bussjåfører

Jeg kan ikke fordra duer. Og dessverre er Carl Berner Norges svar på Trafalgar Square. De er overalt, og de sprer både lopper og parasitter verre en det mest infiserte springvannet - uten tvil. Hvorfor i all verden skal man utrydde ulven før dua?

Æsj. Midd.

Jeg tror forresten at sjåføren på Timekspressen leste mitt sinna blogginnlegg om dem sist reise, for i dag fikk jeg en gratis sjokolademuffin av han. Ehm...jo takk. Så tilfeldig.


Også satt jeg hele bussturen og ble frista av denne deilige tyggisen noen så kjekt hadde klistra rett ved siden av setet mitt. Det er vel obligatorisk på en busstur.


Og resten av turen så ca sånn her ut:

Gud, så pen jeg egentlig er når jeg sover. Rett før geipen løsner.

Say cheese

Nok et Jan Thomas-løst besøk er over i Parkveien 31, men jeg er likevel mange opplevelser rikere. Jeg har smakt portvin og hvit dessertvin, og funnet ut at jeg fremdeles ikke kan fordra noen som helst vin. Jeg har også smakt på den nokså cottage cheese-lignende osten chevre, og funnet ut at jeg ikke likte den heller (herregud, har jeg blitt kresen?). Uansett, resten var digg og vi kosa vårs, på godt larviksk.





Egentlig brude vi vel vært på det som så ut som et ultrahipt og staselig VIP-party på Nobilis, som jeg ble veldig nysgjerrig på da jeg gikk til bussen. Hvorfor var jeg ikke invitert, liksom? Men det er like kult å snoke på facebook og oppdage alltid like sjokkerende sivilstatusendringer og dristige bilder av folk vi ikke liker. Og nå som vi har larviksstasjonerte muslimer som skaper mer oppsikt enn Petter Northugs dårlige skismørning, blir det en ekstra piff i hverdagen.


Men så kom gode gamle nr. 21 mot Helsfyr T og tok meg tilbake til Carl Berner. Og det er stadig like festlig når nye og uerfarne kollektivtrafikanter i Oslo trykker febrilsk på "åpne døra-knappen" dersom bussen stopper på rødt lys rett ved holdeplassen, og vedkommende tror at den allerede er på holdeplassen. Det ble dagens invendige latterkule. Og nå er det natta.

Det som koker er varmt, Ida.

Note to self: neste gang det er parasittfare og muligens avføring i oslovannet, så prøv å helle det desinfiserte kokende vannet over på en litt mer hardhaus flaske enn First Price husholdningssaft...




Ehm....ja

Man sier at man lærer så lenge man lever (jeg syns den funker fint motsatt også), men jeg tviler på at jeg får noe nyttig ut av denne livserfaringen. Kanskje en (tror jeg) morsom historie etter en vodka-battery-fiesta, men uansett; et blogginnlegg er heller ikke det verste sluttresultatet.

Juss so you know

Da er det bestemt. (Snart) ingen flere paragrafer eller fancy formuleringer. Ingen fremtid bestående av dressjakker og klikk-klakk-pumps på jobb. Farvel jusshumor og samtaler som "du Ida, jeg har et lite juridisk problem" (som om jeg kan alt i Norges store røde så fort semesteravgiften er betalt, liksom). Ja dere: jeg skal slutte på juss.

Isteden har lille smarte meg bestemt seg for å fullføre sin barndomsdrøm om å bli journalist. Jeg hadde noen perioder hvor jeg drømte om å jobbe i videobutikk, (for da kunne jeg jo se så mange filmer jeg bare ville!!) og det var også noen måneder hvor jeg skulle bli flyvertinne. Den planen var jo dødsdømt fra starten av, egentlig, i og med at jeg er redd for å fly. Så det var unødvendig. Men journalist stod jeg fast ved lenge, og det er jo skriving jeg brenner for og (som dere sikkert har skjønt etter å ha nilest min blogg) duger mest til. Jeg går fra Miranda til Carrie!

Ahhh, det er så godt når man er ærlig mot seg selv. Så nå får vi satse på at jeg kommer inn; det er høyere snitt på journalistikk enn på jussen altså. Faktisk mer prestisje (som jo er dødsviktig azz) + et helt annet miljø som jeg sikkert vil trives mye bedre i, som jo er det aller viktigste. Se og Hør - here I come................nei, det skjer ikke.


Et svært sannsynlig scenario her altså.

OL = "og lignende". Punktum.

Jeg følger ikke med på OL. Dermed er det mange av mine venner som vil bli totalneglisjert av meg i hele OL-perioden, ettersom jeg ser "bronse - sølv - GULL?"-statuser overalt. Jeg liker å vise dere at jeg følger med og trykker gjerne på "like"-knappen, men alle stiller likt når de har en status om OL. Da er det sagt.


Meg i bakkene i Västerås, eller hvor i alle dager OL er...

Isteden bedriver jeg dagene med å feire fastelaven.





Victory is mine!

Også har jeg en finfin livspartner som jeg liker å ta bilder av.


Særlig når han er superseksi og tar ut av oppvaskmaskinen og shaker til Barry White.



Og her får dere se meg også. O' happy day.