Driti uuuuut

Jeg elsker å se folk drite seg ut. Og da mener jeg ikke folk som stiller opp på X-factoraudition etter et tapt veddemål og ønsker sine 15 sekunder i rampelyset. Nei, her er det snakk om blodseriøse mennesker som tror de er flinke eller driter seg ut i en situasjon hvor de absolutt ikke bør det. Dårlige sangauditions er en favoritt (særlig da hvor vedkommende blir fly forbanna når han/hun får dårlig tilbakemelding), sammen med kunstløpere som tryner og ikke minst skjønnhetsdronninger som ramler på rattata! Aaaah, da gnir jeg meg i hendene og godter meg som en sirumpa nordmann på svenskeferja. Det er nemlig episoder som dette som viser at ja - vi bæsjer alle sammen. Halleluja!



HAHAHAHA! Bare se det falske smilet hun kommer med etterpå mens hun tenker "helvete holy shit fuck!!"


Ooooops....







Hahaha!!

Lykken er to menn og en gatedans

Etter over en uke med minimal frisk luft, minimal oppmerksomhet til eget utseende og maksimal tid under dyna, er man, forståelig nok, ikke helt på toppen av flaggstanga. Sykdommens lærepenger er: ikke bli avhengig av nesespray, ikke dra på fest midt i paracettåka og for all del ikke se på Rachael Ray på TVNorge med mindre du vil ha et konstant ekkosus av applaus i ørene resten av dagen. Seriøst, hvorfor skal man klappe bare fordi dama sier at hun skal steke en kyllingfilét??

I dag klarte jeg å kave meg ut av senga for en liten tur innom apoteket og butikken (ja, det er nå dere skal klappe). Jeg ville ha noe som gjorde meg glad - på butikken altså, ikke på apoteket *kremt* - så jeg kjøpte is og god middag mens jeg fantaserte om å kjøpe meg ny sminke, klær og bølge-rette-volum-krølltang for å gjøre håret mer fluffy. Dét hadde hvert fall gjort meg glad. Så kommer jeg ut av butikken og får øye på to menn som kommer gående mot hverandre og utfører den lengste og mest komiske "gå-forbi-hverandre-men-alltid-gå-til-samme-side-dansen" jeg noengang har sett. Og da ble jeg glad - helt gratis.



Sånn, så har dere (forhåpentligvis) noe å smile av også.

Me vs. Nelly - finalen

Endelig! Etter 38 dager på lave hæler, drømmende om og lengtende etter sommerens high heels, kom de endelig i posten! Skoene fra Nelly.com. Dette, som så ut til å bli en stygg affære, avsluttes overraskende med en fornøyd Ida og et litt bedre forhold til nellyfolka enn for en stund siden. Etter den sinte mailen jeg nevnte her for et par uker siden, fikk jeg - ikke sko - men pengene tilbake på kontoen. Jeg var en smule forvirra, men tenkte at "jaja... Kunne vært lettere for dem å bare sendt meg skoene, men ålreit, nå har jeg hvert fall ikke tapt noe."

Men uskikkelige meg hadde sååå veldig lyst på disse skoene (holder neimen ikke med de 30-og-noe parene jeg har kjøpt etter min karrierestart på Bianco) at jeg bestilte skoene på nytt på mandag, og i dag var de i hendene mine. 3 dager! Det er ikke dårlig! Og et annet pluss er: ingen hentelapp, som da tar minst én dag ekstra for postkontoret å sende hjem til deg før du i det hele tatt vet at skoene har kommet frem. Jeg fikk kode tilsendt på mobilen, og vips var alt bra. Så ja, Nelly.com: jeg tilgir deg og kommer sikkert til å benytte meg av dine tjenester i fremtiden.



Først nå legger jeg merke til hvor uinteressant dette innlegget egentlig er, men det er sikkert titusenvis av dere der ute (eller kanskje de 25 besøkende jeg har om dagen) som lurte på hvordan dette gikk til slutt. Så nå kan dere sove godt om natta!

Lue er for losers

Hva er det med (gamle) menn og luene deres? På vei til legen i dag (for å finne ut at jeg har virusinfeksjon i kroppen - kanskje kenguruinfuensa?) går det en gammel mann forbi meg med topplua på hodet, og da mener jeg bokstavelig talt på hodet. Ørene er nakne på vift i den kalde vinden, og jeg føler at formålet med lua blir neglisjert på det groveste. Skal man ikke beskytte ørene, kanskje, eller ser disse mennene på lua som en slags hjernevarmer eller en litt mykere hjelm som skal forhindre at de siste hårtustene blåser bort fra den blanke skallen? Husker at en av lærerne mine på barneskolen også presterte å bare plassere lua som pynt oppå hodet; som prikken over i'en, liksom. Suckers for fashion, altså.



Kaldt? Joo, men stilig er det i alle fall.

Sjuklingsyting og -n3rding

Jeg har fått tilbakefall. Kanskje det ikke var så lurt å gå til innkjøp av Boris Jeltsin-vodka og miniskjørt på lørdag for så å ta fatt på vestkantutelivet (som for så vidt bare gjorde meg irrasjonelt sint både på facebook og blogg, kremt kremt). Proppfull av paracet og Otrivin, trodde jeg virkelig jeg skulle klare meg, men blåmandagen kom og sofaen kalte på meg igjen.

Så nok en gang koser jeg meg med smørfett hår, genser som er brukt tre dager på rad og herlig daytime-tv. Føler meg litt som en nybakt mamma, foruten....ja du vet, ungen. Men noe jeg har oppdaga i løpet av mine mange snørrete timer er "hidden object"-spill, altså dataspill som går ut på at du skal finne gitte objekter i et bilde, og mange av dem er veldig godt gjemt. Tida flyr som en due på ecstasy, skal jeg si dere! Moro er det også! Finfin sykesyssel, men nå krysser jeg alt jeg har av lemmer for at jeg snart blir frisk! *Nys*




Bilder fra
http://takegame.com/
http://hidesecret.com/

Tøffe kule guttegærne jenter

Jentekvelder er noe helt spesielt. De fleste gutter hadde ikke forstått seg på det. Og atpåtil når det er en "dagen-derpå"-sammenkomst hvor skravla går skjærende høyt om nattens erindringer (og fortrengelser), skifter kvalmen til latterkramper og alt blir så forrykende bra! Dette var en sånn kveld. Morgendagens bursdagbarn, Lone, stod selv for tikka masala, brownies og ostepop med chillismak (som den ekte ostepop-connoisseuren hun er). Vi andre stod for gossip og facebooksnoking - livets små gleder. Hvilken herlig aften det ble.







Vår ville vertinne

Nå skal jeg forresten dele min søteste godishemmelighet (eller egentlig er den de andre jentene sin; jeg stjeler og sprer budskapet). Dette har vært gjort av stavernsjentene i mange år. Ta 1 stykk Fox karamell og trykk den ut mellom fingrene (OBS: dette er en klissete affære). Når du har trykket den ut en god del, tar du 1 stykk salt fisk og legger inni karamellen - rull sammen og voila! Nyyydelig godteri man brude tatt patent på.



Mmmmm...

Jeg boikoter vestkantutelivet

Jeg er ingens champagnehore. Jeg foretrekker alltid å dra en tørr spøk fremfor å bøye meg dypt ned med push up-bh for å imponere noen. Og har de ikke humor - vel, da kan de bare dra et annet sted. Når jeg skal prate med noen, så må jeg føle at de har noe å gi. Da mener jeg ikke at de skal gi drinker, komplimenter eller penger til taxi hjem, men by på seg selv; gi meg litt personlighet. Dersom jeg føler at jeg har noen jeg kan prate ordentlig med, da tror jeg at jeg kunne hatt det gøy hvor som helst - enten det er gallamiddag på Slottet eller på Carl Berner-kjeller'n.

Men det å stå i en såkalt "VIP-kø" foran et utested på Oslos beste vestkant og leke trofédate sammen med en eller annen klyse med slips og sleik, nei takk. Da setter jeg rumpa ned i baksetet på en taxi og drar hjem med pappas trønderhumor og mammas selvrespekt. Jeg trenger noe som er ekte, og da sett bort ifra designet man går kledd i...

PS: just for the record, jeg er bare 38 % edru nå...

I feel so American

Når man ikke alltid kan ta seg råd til å kjøpe en boks Cookies & Cream på 7-eleven, får man trå til med det nest beste; Oreos og melk. Mmm, det er deilig! (Når jeg tenker meg om, kunne jeg jo bare kjøpt vaniljeis og knust biter av Oreo oppi også...)



Greia er å ha både kjeks og melk i munnen samtidig, så dypp kjeksen i glasset eller ta en slurk. Og jo: jeg er fortsatt flink i ukedagene, men når helga kommer (dvs fredag etter skoletid) må det være lov å koze seg litt ;-)

Jur-sensur

Endelig frihet! Ingen flere spontanbrekninger eller følelsen av å bli spysjuk hver gang tv-reklamene kommer. Ikke mer hjertebank når sangen "this chocolate hits me so hard..." kommer på og den blå stratoskua dukker opp foran meg på skjermen. Jeg slipper å sitte og grue meg til slutten hvor kua står der og rister vulgært på jura sine, for i dag var de nemlig borte! Jura altså; fjerna fra reklamen - gone away José. Tro det eller ei! Kanskje jeg har en slags mental påvirkningskraft på stratosmenneskene? Jeg er på langt nær ei prippen jente, men det er bare noe med den blå kua med tunga hengende ut og ristende blå jur som har vært helt...feil. Unødvendig vulgært, hvis dere skjønner? Men ikke lenger! Endelig kan jeg sove godt om natta...


Shake those udders!
Bilde fra www.wingman3d.no

PS: mens jeg skrev dette innlegget, flippa jeg innom NRK3 og programmet "pinlige sykdommer", hvor de viste nærbilde av rumpehullet til ei feit dame. Jeg har igjen mista troa på menneskeheten, og ønsker de blå jurene hjertelig velkommen tilbake fremfor det jeg nettopp så. Jeg kommer ikke til å sove godt i natt.

7k azz seff lizz

Aaaargh! Jeg var så flink! Spiste Ryvita fullkornsknekkebrød og Activia til frokost, stod opp med godt humør og tok trikken til forelesning, kava meg gjennom 100 situps om dagen... Men i går måtte jeg spise en Friskis for å kjøle ned halsen, og brøt nyttårsløftet mitt om ingen godis i ukedagene. For nå kom forkjølelsen. Nå kom feberen. Nå kom hodepinen. Og alt gikk til helvete.

Jeg stod akkurat opp, og klokka er halv fem. (Riktignok var jeg våken fra ca. 11.30-14.00, men herre jemini.) Det er mørkt ute, og jeg sitter her i min egen usminka og snørrete elendighet. HATER DET! Det er nå jeg er glad jeg ikke er i begynnelsen av et forhold, for da hadde jeg vel tvangssminka meg og faktisk orka å gå i dusjen før Sebastian kommer hjem fra jobb om en times tid. Nå er jeg glad det har gått over 4 år; sminke på om natta og konstant glattbarberte legger har en best-før-dato på ca et halvt år etter at man ble sammen, tenker nå jeg. Da kan man gradvis begynne å være mindre pen til tider, for da må vel personligheten ha gjort sitt for å kompensere.

Nei, jeg får vel fikse meg opp noe tortellini og rundstykker; Ida the masterchef orker ikke ta frem kokebøkene i dag. Og når man er syk, får man vel lov til å fiske etter sympati også, har jeg forstått..? Ååååå, så syk jeg er... *hint hint*



Snakkazzzzz......

Kollektiv krampetrekning

Jeg elsker kollektivtrafikken i Oslo. Og når jeg sier "elsker", mener jeg at jeg misliker den sterkt for øyeblikket... Så fort det blir én lusen centimeter med snø her i hovedstaden freaker alle ut; linjer blir stengt, alle taxisjåfører tar en jubeldans for de tusenvis av kundende de får som følge av alt surret, og folka på Ruter river seg i håret når de ser at tallene går i rødt.

På mandag var det full stans ikke bare én, men TO ganger på t-banen. Og i dag satt jeg med to tunge bager og en plastpose fra Rema på en buss som stod bom stille i 20 minutter på samme holdeplass for å få dørene til å lukke seg på riktig måte... Da er det moro å sitte der med en stadig voksende forkjølelse og omtrent snørre i håret til personen foran meg. Gratulerer med dagen, liksom.

Nå vil jeg bare ligge på sofaen resten av dagen og kose meg med Otrivin og forkjølelsessår under nesa. Neida, jeg er ikke sint, jeg er bare veldig.....nei, forresten, jeg er litt sint.






Hjulene på bussen de går rundt og rundt...men bare av og til.

Tirsdagspåfunn

Etter en firestjerners frokost, en høyst søvndyssende forelesning og lærebokinnkjøp som jeg med et stort smil om munnen brukte 2500,- på uten å tenke ett sekund over hvor mye annet fint jeg kunne fått for de pengene, ble det middag på Tullins. (Det heter vel Tullin's, men jeg er prinsipielt imot apostrofer i foran s-en i det norske språk). Har bare tatt en kakao der før, men har hørt så utrolig mye bra om maten også, så da jeg fikk med meg kjæresten og felles matmoms Maria, var timingen perfekt. Stirrende ned på en tom tallerken med hvitløk osende ut av både munn og hudceller, er konklusjonen at dette anbefales på det varmeste! Kyllingciabattaen jeg bestilte var hvert fall diggalicious.


Maten var borte før jeg rakk å ta bilde av den, så her er en tom tallerken (med litt grønt for å få det til å virke autentisk) for å illustrere hvor godt det var.

Og bare for å legge til: Sebastian ble med oss jentene på shopping i Bogstadveien etterpå - frivillig! *applaudere*

Verdens beste frokost...

...eller? Oh well, den gjør deg hvert fall mett lenge. Sunnhetsverdien blir kanskje tvilsom med tanke på at jeg begynner med et lag sukker, så havregryn, deretter et lag med sukker som jeg rister nedover i skåla, også en finfin avslutning med et lite dryss sukker på toppen før melka kjæm. Delicioso <3

Hufsa bor på Carl Berner!

På vei til t-banen (som for så vidt ikke gikk pga strømbrudd - bombe), passerte jeg og Sebastian et vesen som nesten fikk blodet til å fryse idet barndommens traumer inntok meg.



Skremmende likhet, ikke sant? Jeg forta meg forbi...

Da vi omsider kom oss til Skullerud stasjon (skulle'ru til Skullerud, sa'ru?), ble vi plukka opp av søte svigermor og satte kursen mot Moss, hvor hun bor. Hennes og samboerens nyeste tilskudd til familien, Mingus, var det naturlige høydepunktet denne mandags ettermiddagen.


Hællandussen!



To tydelig trøtte tullinger tar toget tilbake til Tigerstaden.

Hvit-, men med et hint av sørpemandag

Ja, for det er nettopp sånn det er i Oslo om dagen. Hvitt i hager, i vinduskarmer og på de mange parkerte biltakene, men sørpe overalt ellers. På fortauene, på t-banen, flommende over på gulvet på Bunnpris. Det er storbyvinter! Og det var også første skoledag på lenge. Tilbake til vonde stoler og skråpulter hvor alle bøkene sklir ned med mindre du limer dem fast. Det er ikke så erverdig å gå på juss når man skal sitte i klasserom fra 1800-tallet og utvikle stålrumpe, altså.


Finest på utsida, som veldig mange andre, nei jeg mener mye annet... *kremt*

Men heldigvis får vi sitte andre steder også, og i dag var Edderkoppen teater the place to be. Lysvåkne Ida følger iherdig med hele forelesninga, hvor folkerett er temaet, og ser fram til en mer strukturert hverdag. Hva har skjedd? Og viktigere: hvor lenge vil dette vare? Se frem til en spennende fortsettelse.

Oslo - here we come!

Etter en laaang juleferie (40 dager, for å være nøyaktig) er det sannelig på tide å vende snuta tilbake til hovedstaden. Til tidligere morgener, t-baneturer og ufrivillig "left-to-right"-dansing med forbipasserende på gata.

Ahh, vi liker Oslo, dere. Og det er (tro det eller ei) ikke sarkastisk, for jeg er faktisk veldig glad i Oslo. Joda, byen har sine mindre attraktive sider, og av og til skulle jeg gjerne lagt til en ekstra g i Tigerstaden, men så må man kanskje ha opplevd litt mer enn Plata og Karl Johan for å si at man kjenner Oslo. Jeg og Oslo er nå forbi småpratstadiet og begynner sånn smått å nærme oss nivået hvor to mennesker hadde adda hverandre på facebook. Dette året skal vi bli enda bedre venner, sånn at vi muligens (bare muligens) kan henge sammen utenfor 7-eleven.



Mariabolla - Oslobabe nr. 1



Leaving Larvik.

Lyst på noe godt?

Jeg lover deg at min hjemmelagde sjokoladefondant tilfredsstiller de sultne smaksløkene. Nå som det er lørdag er det jo alltid lov til å kose seg! Og snill som jeg er, skal jeg dele oppskriften med dere (de som leste min gamle blogg husker kanskje at jeg la ut oppskriften der også, men den er så god at den gjerne kan gjentas):

- 200 gram lys kokesjokolade
- 200 gram margarin

Først smelter du smøret i en kjele, også har du i sjokoladen i biter etterpå.
La det smelte sammen til en herlig digg masse (kan også smeltes i vannbad)

- 4 egg
- 2 dl. sukker

Dette må piskes til eggedosis (du kan stoppe når det har blitt hvitere i fargen og litt "fast i fisken")

- 2 dl. hvetemel
- 1 ts. bakepulver

Bland det tørre inn i eggedosisen, også ha oppi sjokoladen og smøret til slutt

Hell blandingen oppi en rund kakeform (24 cm) på nederste rille i ovnen på 200 grader i 15-20 min. frem til kantene er stive, mens midten fortsatt er geléaktig.
NB: dersom stekeovnen din er av den "eldre" typen må den stå litt lenger enn dersom ovnen er ny. Jeg har erfart at i en relativt ny ovn er 18 minutter perfekt!

Denne kaka MÅ serveres med vaniljeis som en slags kake-saus-ting. Mmm, rett og slett fortreffelig - anbefales på det sterkeste. Lykke til!



Ok, det ser kanskje ikke så elegant ut, men smaker himmelsk! Jeg lover :-)



Restuarantfondanter; de ser pene ut, men jeg garanterer at min smaker bedre!

Tanker som slår meg en stille fredagskveld

- Clynol. Hva høres det ut som? I mine ører kunne dette lett passert som en mindre attraktiv og kløefrembringende sykdom man får gjennom intimt samkvem. Men i realiteten er det en serie hårpleieprodukter. Tør jeg foreslå et navnebytte?


Clynol på boks? Nei takk.

- Når sportskanaler/-program skal dubbe internasjonale sportsutøvere som enda ikke har lært seg engelsk, hvorfor skal de da på død og liv snakke engelsk med aksent lik den vedkommende ville hatt dersom han/hun hadde prata på engelsk selv? (Puh...) Blir det mer virkelighetsnært da, liksom, sånn at selve intervjuopplevelsen blir rikere for oss seere? Etter min mening blir det desto vanskeligere å skjønne seg på, og enkel undertekst fungerer vel fortsatt greit i denne høyteknologiske verden? (Ikke for blinde, vel å merke, men hvorfor skal blinde høre på et sportsprogram uansett?)

Skal man dubbe noen, så ta gjerne den her karen! Mjøltyt i huggu og mjølksprut i trynu. Ehm.... Hæ?

- Hvor ble egentlig svineinfluensaen av? Var det bare en trendy liten forkjølelse som alle elsket å hate eller hatet å elske en liten periode? De som får det nå er på en måte litt "ut" de da? Svineinfluensaen var bare sååå 2009, liksom...



I'm so 2000-and-late!

Me vs. Nelly

Jeg er sur! Rett før jul bestilte jeg klær og sko fra Nelly.com, og det kom i posten relativt raskt (28.12.). Førsteinntrykket var så langt ganske ålreit, men det var før jeg åpna pakka... Der oppdaga jeg at istedenfor de superkule høye hælene jeg hadde bestilt, lå det en Dieselbukse til jente 6 år (greit nok hvis den hadde passa, for da hadde jeg jo beholdt den og holdt kjeft - tross alt 720kr forskjell!)

Pliktoppfyllende meg sender buksa i retur slik jeg får beskjed om; dette var den 30.12. 8. januar sender jeg Nelly.com en (veldig koselig) mail, og de påstår at de ikke har mottatt returen min enda.. I går sender jeg dem en mindre koselig mail (de har nemlig ikke telefonnummer til sida, ettersom et elektronisk skjema "kan korte ned svarstiden til mot alle kunder" (faktisk sitat - nokså ulogisk for meg), men har enda ikke fått svar selv om det stod at beregnet svartid var 32 min. Dårlig!!

Smarte Ida sender mail til en av professorene i kjøpsrett på universitetet, og får til svar at selv om denne returen har blitt borte i posten, så har nok jeg loven på min side, og kan kreve å få skoene. Altså, det er snakk om 179,-, men jeg har fader meg betalt for dem, så dette er en prinsippsak. Som dere skjønner har jeg piggene ute og gir meg ikke!! Fortsettelse følger...


vs.


round one!

Walking in a winter wonderland