It's hard to be a larviksnisse

Hei hå, nå er det jul igjen og alle nissebarna vender snutene tilbake til hjemlige trakter for å lage uskikkelige nissestreker for både store og små. Men dagen etter viser det seg kanskje at dem de nisset aller mest med, var seg selv... Tanken var uansett god i går kveld, da alle hjemvendte studienisser samlet seg i Kurerveien for å drikke oppspritet blåbærmikstur og høre Blåbekken synge (eller var det klosettvannet, kanskje..?)










Til Calle ville alle, og dette førte for min del til at luke nr. 19 i adventskalenderen førte med seg vonde danseføtter og ruskete "rope-en-samtale-for-å-overdøve-musikken-stemme". Det er sånn det skal være i jula, dere!

Det ble et nokså vellykka comebackparty for nedlagte Calle sin del, og alle festglade larvikinger på 20+ fikk delta på en fabelaktig feiring. Og ettersom dette nærmest ble et reunion for all utflyttet larviksungdom, forsøkte hvert fall undertegnede å pynte meg som best jeg kunne, i ren Tora Berger-brudestil...

...men jeg endte selvfølgelig opp med å smøre blå øyenskygge over panne og kinn (egentlig overalt i ansiktet bortsett fra øyelokkene), konstant dra ned en tubetopp som ikke helt klarte å skjule alt jeg ville, pluss å ta mindre heftige bilder av meg selv på doen

...så det ble heller litt sånn:


Heldigvis er ikke vi larviksfolk så nøye på det der med naturlig lagt sminke og tildekket klesstil - nei, av og til virker det som om det nærmest er påbudt med rumpeballer hengende utenfor skjørtekanten og omvendt Michael Jackson-syndrom som resultat av fire timers soling daglig og et hav av gammel foundation. Jeg er alltid flink til å tilpasse meg, vet dere.

Så en liten advarsel til bilistene til slutt: det er glatt på veiene ute. Ja, det gjelder også dere, taxisjåfører. Benedikte og jeg setter stor pris på om vi ikke klamrer oss fast i nabopassasjeren med hjertet i halsen på neste tur. På forhånd takk.