Tenk hvis...

Av og til opplever man øyeblikk som setter alt i perspektiv. Øyeblikk hvor misforståelser og bagateller feies bort og gjør plass til det som virkelig betyr noe. Hvor skitten oppvask og våte håndklær på badegulvet ikke blir gjenstand for meningsløse krangler, og hvor passiv aggressivitet forvandles til tusen kjærlighetserklæringer. Hvor hverdagens makspuls senkes, storbyklokka stopper noen få sekunder og du plutselig ser klart gjennom eksoslaget. Øyeblikk der du forstår at hvert minutt er en anledning til å fortelle noen at du er glad i dem - og at hvert minutt faktisk teller. En hårfin balanse mellom redsel og glede.

Et sånt øyeblikk hadde jeg på vei til jobb i går. På vei ut av T-banestasjonen på Storo går jeg forbi en samling blomster, lys og håndskrevne brev i grøftekanten. "Hvil i fred". En ung mor klarte så vidt å dytte datterens barnevogn unna da lastebilen kom, men klarte så vidt ikke å redde seg selv. Jeg tror nok hun hviler fredfullt.

Likevel handler det om å også leve i fred. Jeg ønsker å leve i fred med tanken på at jeg aldri lot noen tvile på at de betydde mye for meg. Jeg vil vite at enhver unødvendig negativitet ble byttet ut med noe bedre, og at ordene før "ha det" ikke var fylt av sinne og bitterhet. For tenk hvis... Tenk hvis stahet, bagateller og smålighet skulle virke store nok til å hindre oss fra å huske det vi virkelig ønsket å huske. Tenk hvis sinne og skuffelse skjulte at "jeg er glad i deg" var det du egentlig ønsket å si før det var for sent. Jeg sier ikke at vi skal gå rundt og konstant være redde for å miste hverandre, men, innerst inne, er vi ikke alltid det likevel..?


































Glad i dere!