Det å være ekte

Vi har alle en liten djevel i oss. Av og til hvisker den bare overtalende at du skal bli liggende under dyna selv om du har viktige ting å foreta deg, eller den får deg til å strekke hendene etter en flekkfri hvit løgn for å slippe unna en pinlig situasjon. For andre opererer den langt mer manipulerende... Kanskje den får deg til å oppnå selvtilfredshet og øyeblikkslykke på bekostning av andre. Kanskje den får deg til å opptre blått med de blå og rødt med de røde. Kanskje den velger å surne ordene du vet du burde si og danner heller et unødvendig mørkt bilde av andre for å få oppmerksomheten bort fra din egen usikkerhet. Sladder og ondsinnede rykter er en fin måte å bryte isen på. Den velkjente stemmen innenfra kan, ved hjelp av unnskyldninger og en god porsjon selvbedrageri, danne en overlegen selvoppfatning som rettferdiggjør dårlig behandling av alle som ikke er fullt så gode som deg selv. Men konfronteres du med det du har sagt, blånekter du. For du vil jo bli likt. Du er alles venn - så lenge de er fysisk tilstede.

Da passer det kanskje bedre med en konfrontasjon. En unnskyldning, og et øyeblikk i ydmyk forkledning. En høylytt meningsytring som muligens ikke faller i god jord hos alle, men som i alle fall springer ut av noe som er ekte. Når man ser et menneske for alt det er, inkludert den lille djevelen på skulderen, er det først da man kan danne seg et bilde man ønsker å henge opp eller ikke. Det er nemlig ingenting som sårer mer enn et smil uten mening.