Larvikskjerring i kjeften og snobberi ut i fingerspissene

Som larviking har jeg et konstant problem. Ettersom dialekten i Larvik kan være både brautende ("brævtanes") og nynorskinspirert med alle a-endingene, kan dette føre til enkelte dilemmaer når det gjelder overgangen fra muntlig til skriftlig språk. I Larvik drar folk i brølløp istedenfor bryllup, vi skal ut i skæven for å se på mævrane i tua, katten faller ikke i hullet før katta detter i hølet og alle kan vel den om "bilær og båtær..." (jada, dere kan resten sjæææl).

Jeg er ikke så ekstremt utprega larviksjente i dagligtalen, og kan ikke sammenlignes med alle bingodamene som møtes på Bakersmia på Nordbyen hver formiddag for å sladre og klage over hofteoperasjoner og turkis sti på begge øynene. Men jeg har jo dialekt, og holder meg for god for å bokstavelig talt kalle Oslo for Oslo, og det heter Majorstua med tydelig a på slutten. Jeg spør jo "harru vært ute og drekki?", men herre jemini så stygt det ser ut skriftlig. Men hva skal jeg egentlig skrive? Det riktige ordet blir "drukket", men herre jemini x 2 det ser jo helt feil ut det også. Kan like så godt snurpe sammen munnen og slenge på meg en minkkåpe, liksom. Andre skrevne komplikasjoner er ord som skrivi vs. skrevet, liggi vs. ligget, brekt vs. brukket og morran vs. morgenen.

Jeg går fra

til

og finner ingen mellomting.

Får bare akseptere at det finnes en muntlig Ida og en skriftlig Ida - og noen av dere er så heldige at dere kjenner begge. Lucky bastards.