Lykken er to menn og en gatedans

Etter over en uke med minimal frisk luft, minimal oppmerksomhet til eget utseende og maksimal tid under dyna, er man, forståelig nok, ikke helt på toppen av flaggstanga. Sykdommens lærepenger er: ikke bli avhengig av nesespray, ikke dra på fest midt i paracettåka og for all del ikke se på Rachael Ray på TVNorge med mindre du vil ha et konstant ekkosus av applaus i ørene resten av dagen. Seriøst, hvorfor skal man klappe bare fordi dama sier at hun skal steke en kyllingfilét??

I dag klarte jeg å kave meg ut av senga for en liten tur innom apoteket og butikken (ja, det er nå dere skal klappe). Jeg ville ha noe som gjorde meg glad - på butikken altså, ikke på apoteket *kremt* - så jeg kjøpte is og god middag mens jeg fantaserte om å kjøpe meg ny sminke, klær og bølge-rette-volum-krølltang for å gjøre håret mer fluffy. Dét hadde hvert fall gjort meg glad. Så kommer jeg ut av butikken og får øye på to menn som kommer gående mot hverandre og utfører den lengste og mest komiske "gå-forbi-hverandre-men-alltid-gå-til-samme-side-dansen" jeg noengang har sett. Og da ble jeg glad - helt gratis.



Sånn, så har dere (forhåpentligvis) noe å smile av også.