Jenters jantefeminisme

Kvinnfolk er søren klype meg vanskelige å forstå seg på. Vi mener noe om én ting og kan plutselig mene det stikk motsatte om akkurat samme ting i en annen situasjon. La meg demonstrere med et aktuelt eksempel: dette er, i følge popkulturen, et klasseeksempel på en spirituelt og seksuelt frigjort kvinne som andre kvinner over hele verden ser opp til og heier på og anser som en rollemodell for "girl power":



Ikke bare blir hun bundet over rumpa, nyter bananer på en i overkant seksuell måte og sliter med å finne en løsning på hvordan hun skal spise is med en gag ball i munnen, men hun liker også å tørrjokke på og brette underlivet over ansiktet til intetanende konsertpublikummere:


Meanwhile, in Norway, blir det ramaskrik og ramatweets over særdeles horete oppførsel, altså dette:




En bar mage! En bar rygg!! Oppkneppet olashorts!!! Nei og nei og nei, dette er fordummende og kvinnenedverdigende, dere! Nå føler jeg at alle de røde strømpene til mormors generasjon ble brent på bålet umiddelbart, og Sebastian har allerede gitt meg ti klaps på rumpa siden han kom hjem fra jobb mens han skriker "til kjøkkenet med deg, kjerring". Nei, dette vil jeg ikke finne meg i, og jeg slenger meg på frøken Damlis korstog av pornografi og usømmeligheter ved å legge ut noen hudfylte bilder av meg selv.


Litt vulgært å vise livslinjen min på denne måten, men jeg må si at jeg føler meg frigjort.






Dette ble kanskje på grensen til upassende, da særlig på grunn av merkene etter joggebuksa, men jeg ønsker jo å få flere lesere, så en småsexy vom må da være trekkplaster nok.

Sånn - da venter jeg bare på rikdom og berømmelse og tweets om mitt horeri.

Men fra spøk til alvor, jenter: slutt med det tullet her! Er vi av det kvinnelige kjønn helt ute av stand til å unne hverandre noe godt og kunne se andre damers positive sider uten å skulle finne noe negativt som bringer dem ned på "vårt nivå"? For enten vi liker det eller ikke, så ja - det finnes damer som er penere enn oss der ute. Ja - det finnes damer som har mer suksess. Ja - det finnes damer som har finere garderobe, penere hud, strammere kropp og flottere hår, men skal det likevel få oss til å føle oss så truet at vi gang på gang skal pirke og baksnakke og synse og mene alt mulig stygt for å gjøre dem mer menneskelige og oss selv noen hakk bedre? Vi må da kunne klare å se nok positivt ved oss selv og være trygge nok på våre egne ressurser og egenskaper slik at vi kan klare å glede oss over andres. Kanskje grunnen til at Rihanna slipper unna denne moralske bitterhetens finger er at hun er en slags fantasifigur som er så langt unna at det blir virkelighetsfjernt for oss, mens stakkars Tone Damli, derimot, skal neimen ikke blotte så mye som en tånegl for mye fordi hun er norsk og "en av oss". Huff og huff, jenter kan virkelig være onde mot hverandre.

For å unngå slik jentete baksnakkeri, vurderer jeg å pakke med meg dette når jeg drar til Egypt i slutten av mars, for at bikinibildene mine ikke skal bli et samtaleemne...

...men bikinibilder skal dere uansett få (hvor jeg faktisk kommer til å ha på meg mindre enn hva Tone har i videoen sin, som gjerne er situasjonen på stranda. Hvorfor er det ikke flere artikler om dette når sola steker? "Girls gone wild - hetebølgen på østlandet får frem norske kvinners indre skjøge")

Det koster så lite å si noe pent, men tenk så mye det kan gi. Sug litt på den.

Plutselig var jeg en mannlig sosialklient

Som barn var det spennende å få brev. Jeg husker godt da venngjengen og jeg dannet vårt eget detektivbyrå i kjelleren hjemme hos oss på Solstad, og gikk rundt med hjemmelagde paint-flyers som vi la i postkassene til alle naboene med beskjed om at dersom de hadde noen mysterier som trengte oppklaring - ja, da var vi gjengen å skrive til! Jeg hadde til og med fikset byrået en improvisert postkasse, som en gang i tiden hadde vært mammas fine blomsterkurv, og den hang så kjekt på kjellerdøren, klar for å motta hele nabolagets saftige snuskesaker. Og en gang fikk vi brev! Det var snakk om forsvinningssaken til en stakkars blå kanarifugl ved navn Pelle (hvorfor het alle kanarifugler Pelle? Vel, noen barndomsvenner av meg hadde faktisk en gul en som het Puck, og den var så tiltrukket av mitt blonde hår - selvfølgelig - at den angrep meg hver gang jeg satte foten innenfor dørterskelen deres. Derfor har jeg ikke mye kontakt med disse menneskene i dag) Pelle hadde, i følge brevet, tatt seg en uautorisert flyvetur og det var vår oppgave å finne ham. Gurimalla, dette var spennende saker! Et ordentlig mysterium! Til slutt fant vi derimot ut at det var noen eldre jenter nedi gata som bare hadde lurt oss, og at Pelle var i god behold i buret sitt. Jeg ser for meg at jentene satt i vinduet og lo av oss med popkorn og lakrissnører der vi gikk rundt med notatbøker og forstørrelsesglass og håver i jakten på bortkomne Pelle. Snakk om barnemishandling.

Det var ca sånn et Puck-angrep så ut. I dag unngår jeg egentlig alt som flyr.

Uansett, det jeg ville frem til med denne lille historien er at det kommer en dag hvor man innser at det ikke er så spennende å få brev likevel. Ikke at alle brev inneholder forfalskede ornitologiske forsvinningssaker, men jeg vil tørre å påstå at de aller fleste brev som havner i postkassen din har som agenda å lure deg på en eller annen måte - enten ved bruk av lokketilbud eller en hvitgul lapp med sånne barnenummer (det står hvert fall KID, så går ut ifra at det har noe med afrikanske fadderbarn å gjøre) Jeg er absolutt ikke av de som er redde for postkassa, da jeg ikke har satt meg i noe særlig gjeld eller flakser rundt med kredittkortet, men da jeg gikk innom for å sjekke i dag, ble jeg en smule nervøs...

Å herre jemini, hva har skjedd nå?! To brev fra NAV, tre brev fra Oslo kemnerkontor og resten fra likeverdige trivelige instanser. Har noen stjålet identiteten min og bruker den for å leve fett på arbeidsledighetstrygd?? (Kunne faktisk vært en idé for meg å gjøre det selv, for da kunne jeg endelig tatt meg en vill shopperunde på Ullared) Ikke bare har jeg plutselig mange sosiale problemer, men så tror alle som en at jeg nå heter Børre og bor to leiligheter bortenfor min egen! Hva er det for et rot jeg har virret meg inn i nå da, dere? Jeg som alltid har tenkt at jeg er så fornuftig med regningene mine...

Neida. Børre fikk alle brevene sine stappet inn i sin egen postkasse og skal prise seg lykkelig for at jeg er såpass ordentlig som jeg er. Men jeg må jo si at jeg syns det er kjekt å bli enda bedre kjent med naboene mine, da, og vite litt om hvem de er som personer og hvem de har kontakt med. Jeg kan også friste med loppemarked på utsiden av blokka her i dag, da naboene fire dører bortenfor (som helt tydelig setter sprøyter som inneholder ting som begynner på h og rimer på mandarin) har satt ut et stativ med klær og esker med diverse godsaker midt ute på fortauet! Og jada, en av beboerne stod vakt med bikkja og passet på så ingen bare tok for seg - det er det jo bare de selv som får lov til fra bodene til oss andre som bor her. Carl Berner er de sosiale utskuddenes Mekka, dere. Skjønner godt at Ynge Freiholt til slutt flyttet herfra...

Det digitale drømme-jeg'et

I går kveld hadde jeg middagsbesøk av Maria og Una. Og selv om vi gjerne vil vise alle at vi lever det glamorøse livet i Oslo hvor alt er fint og fjongt ved å poste bilder som dette av oss selv på facebook:

...er realiteten en helt annen

Beklager, jenter; sannheten måtte frem før eller siden. En dau cola zero uten futt, et flekkete glass vann uten isbiter og to stykk gjester uten sosiale antenner - sånn er det virkelige livet i hovedstaden.

Og dette fikk meg til å tenke litt - hvilket bilde er det vi egentlig maler av oss selv til vår utvidede familie- og vennekrets på sosiale medier i denne digitale tidsalder? Er det ikke egentlig bare en glorifisert ønskeversjon av oss selv som vokser frem via utallige "se så lykkelig og flink jeg er"-statuser med tilhørende bilder? Vi sier ettertrykkelig ifra når vi tar på oss joggeskoene for å dra på treningssenteret, og føler at kiloene raser av i takt med antall "likes" og kommentarer om hvor sprek vår digitale vennegjeng syns vi er, selv om vi i sannhet tar ti minutters rask gange på mølla og drar innom Rimi for å kjøpe melkesjokolade på vei hjem og ødelegger siste rest av selvrespekt. Vi fyller på med hjerter og smilefjes og superlativer for å beskrive vår kommende "kosekveld med verdens beste go'jenter hjerte hjerte hjerte sussesmiley skål og bli fin på vin" når man i forkant vet at kvelden vil ende med fire shots for mye som fører til ubegrunnet grining på et offentlig toalett etterfulgt av mange tårevåte kjærlighetserklæringer hvor det plutselig er helt naturlig å si "elsker deg" til ei venninne. Apropos "elsker deg": statuser som "jeg elsker deg over alt på denne jord gutten min/jenta mi og det er oss to for alltid og jeg stikker en kniv i halsen dersom du gjør det slutt" er vel nesten uten unntak et desperat grep på å holde fast på et forhold du vet ikke vil fungere; hold fasaden på facebook så det blir veldig lite gjennomskuelig at dere hadde en voldsom krangel i natt som til slutt ble omtalt på Østlandspostens nettutgave.


Kanskje jeg rett og slett skal snu på flisa og bli en av de som kommer med sånne "åååh, FML! Non mennsker ær så jævla pattetiske å du vet vem du ær å jeg har alderig møtt noen somm ær så domme menn jeg kan ikke si vem det er nor dere spørr"-statuser. Frem til nå har jeg bare tenkt på disse individene som oppmerksomhetssøkende, bekreftelsestrengende betakarotenknaskere og potensielle kandidater til å melde seg på sesong to av "Fristet" for å få tatovert "hårete penis" i panna, men nå vurderer jeg å endre mening. Disse menneskene sier det jo som det er! De opplever smerte og negativitet og realisme og er ikke redde for å dele det med omverdenen. Samme med de som roper ut "jævla NAV" og "jævla lokalpolitikere" og "jævla mannen på Texburger som tok for mye pommes frites-krydder på chipsen min" osv osv - takk for at dere tar en for fellesskapet og hamrer i stykker den falske fasaden av positivitet og selvgodhet som vi har tillagt oss. Nå skal jeg også bidra for å gjøre mitt digitale selv mer ekte, så derfor tar jeg et bilde av meg selv med webcam her jeg sitter akkurat nå:

Tenker det er godt for dere å se at jeg også er menneskelig.

Leverforgiftningsfri lørdag

Her om dagen leste jeg en urovekkende overskrift - sannsynligvis basert på harde fakta oppdaget av forskere som tjener såpass at de kan kjøpe seg Lambi til både kjøkken og rumpehull:


Så da tok jeg en livsviktig avgjørelse og - wait for it - ble hjemme en lørdagskveld! Jeg vil jo tross alt eldes med stil, sånn som kjendisene.



Hm... Ja. Bare jeg ikke blir som svenske prinsesse Birgitta, så er jeg fornøyd.

Bare fordi du har tittelen, betyr ikke det nødvendigvis at du mååå gå med diadem. Ville egentlig holdt meg innendørs, jeg, for den generelle allmennhetens sikkerhet.

Dessuten er det ikke bra å gå for mye ut her i Oslo, for drikkepresset er helt enormt. Fornuftig som jeg var nå på torsdag gikk jeg inn på en nattåpen McDonald's og spurte om å få et beger med vann, men det fikk de visst ikke lov til å gi ut... Så de vil heller at alkoholen regjerer i årene fremfor å gi meg litt naturlig H2O for å forebygge leverskadene. (Eller kanskje de bare vil ha meg så snydens som mulig så jeg kjøper flere kreftburgere..?) For å være litt nesevis tok jeg bilde av gulvet deres.


Også sa jeg "takk for ingenting", og de svarte


Men men, hvem trenger å gå ut uansett når man har fått seg så fine nye møbler som vi har her på Carl Berner?

Hmm... Nei.

Ikke helt...


Se - en mokkadue.


Her ja! Brand spankin' new.

Før:

Ja, menneskene kunne sikkert trengt en forbedring de også.

Så dersom noen ønsker seg ny (og ødelagt og maltraktert og istykkerhamret) sofa, så er det bare å komme og hente utenfor Dælenenggata 20B...


...bygningen hvor folk er særdeles dyktige når det gjelder å kaste søppelet sitt riktig


Happy sundae.

Jada, humoren er på topp på ukens siste dag.

Det lukter plumbo og ei sur mokkabønne

Noen mennesker får dobbelt opp her i livet.


Andre har det med å tråkke i grøten av mangel på kunnskap om den berømte salaten.


Også er det de som sikkert kjenner til salaten - ja, til og med er så bygdenære at de har dyrket den selv - men som ikke klarer å unngå å tråkke i den på grunn av for store arbeidsstøvler.


Og plutselig stopper Norge opp og hår helt amok(ka). (Se - det er ikke bare Plumbo-gutta som har dårlig humor) Personlig er jeg glad for at jeg nå vet at "mokkamann" skal legges til min allerede godt utfylte liste av rasistiske ytringer, sammen med ord som "eskimo", "negerkonge" og "hottentott". Jeg har nemlig vært på nippet til å gå inn til den ene svensken på en kafé i nærheten her, som tilfeldigvis lager en veldig god kaffe mocca, og spørre han om hvordan han ble en så god mokkamann, men nå vet jeg at jeg skal unngå det. Neida, jeg bare tuller - jeg liker jo ikke kaffe engang! (Kanskje dette var det dårligste tidspunktet å komme med en slik uttalelse. Mulig "kaffe" blir neste fy-fy-ord)

Nå blir jeg nok snart diskvalifisert fra Grand Prix...

Men når vi først er i gang med å kritisere slike negative stereotyper, så syns jeg at selve tilstelningen hvor gårsdagens skandale fant sted bør vurdere å bytte navn etter denne hendelsen. Jeg mener - "Spellemann" - hvor gammeldags og lite representativt for dagens samfunn er ikke en slik tittel, da dere?? En tradisjonell gammelnorsk spellmann så sånn ut i min barndom:

Hm... Nei..


Njææ...


Fortsatt ikke helt i mål...


Der ja! Gode gamle Per Spelmann og kua og fela. Dette var kanskje søtt og uskyldig tidlig på 90-tallet, hvor Pippis pappa fremdeles var konge over noen folk hvis-navn-jeg-ikke-bør-nevne, men nå er vi tross alt kommet til 2012! Æraen hvor rasisme og stereotyper ikke skal finne sted, så vi nevner det uavbrutt ved minste antydning så det finnes overalt likevel og forskjellene som ikke skal eksistere får større skiller enn noengang. Da syns jeg det blir feil at alle skal måtte leve opp til en utdatert rollefigur med hullete bukser og klumpesko og møllspiste skjorter (som kunne sammenlignes med noe brukt i en konsentrasjonsleir, men det kan jeg ikke skrive, for da er jeg hitlerjugend) som i tillegg har et kjærlighetslignende forhold til ei fele og uvasket hår. Sikter de til at hele musikk-Norge er en gjeng uflide mennesker som lukter vondt og bytter bort kyr for å kunne spille musikk? Den eneste som passer denne beskrivelsen er muligens

men selv han passer nok på å vaske seg under armene iblant og han har nok hatt mer enn ei ku, hvis dere skjønner..?

Så bytt fra "Spellemann" til "Utdeling av priser for anerkjennelse av den musikalske gren til mennesker av alle etniske opphav uten at man under noen omstendigheter skal referere til den enkeltes opphav med bønnelignende referanser, og med underholdning, kjoleskift og pyrotekniske effekter sponset av den alminnelige lisensbetaler".

Og sånn by the way helt avslutningsvis - Madcon er selv fryktelig politisk ukorrekt i sin slager "Freaky like me", hvor de vrikker og nynner til strofer som "I had my kitty "urr" as she laid on me. We windin' and grindin (...) Shawty, know I never ever ever pulled you, do you whisker on a freaky year as I do" Dette syns jeg er svært støtende for katter, og fremmer deres primitive egenskaper på en heller overfladisk måte. Jeg har konferert med Luna, som for mokkahetens skyld er fra Brasil, og hun reagerer naturligvis med avsky.

Listige sexlister

Oi, dere - jeg har glemt å fortelle at jeg har fått ny laptop! Disse to første årene av bloggen har jeg krympet hendene sammen for å skrive selvutnevnte morsomheter for dere på ei litta knøtt av en maskin, men endelig har jeg fått en ordentlig sværing. Nå kan jeg kompensere for at jeg har små pupper, for ingen kommer til å tenke på det nå som jeg går rundt med en stor datamaskin.

Se - en hvit og en svart, så inkluderer jeg alle.

Det er mye rart man kan gjøre på en datamaskin (fin glidende overgang til neste tema). Man kan blant annet lage lister over dem man har hatt seg med eller ønsker å ha seg med, som noen flotte ungfoler i hjembyen min har gjort i juleferien.


Bare for å få oppklart det - jeg har ingenting med dette å gjøre. Ei heller har jeg hatt noe å gjøre med denne begivenheten:


Men seriøst da, dere - jula er en tid for å spise småkaker med besteforeldrene dine og gi nek til fuglene på verandaen og leke med de fargerike kulene på juletreet. Det er ikke tiden for å minnes en håndfull semiseksuelle opplevelser med fomling under buksekanten, skjelvende åpning av BH-hemper og tre-fire støt med halvslapt påheng som har et hendelsesforløp på ca to og et halvt minutt. Jesusbarnet ønsket seg bare en julestrømpe med gull og røkelse og kindersjokolade, han, og krever absolutt ingen skryteliste fra smågutter som tror at det ovenstående kvalifiserer som fullbyrdet samleie og at klamydia er navnet på en av dvergene i "Snøhvit". Håper likevel de har noe igjen for denne listen i fremtiden, slik at de kan fortelle sine avkom hvordan de skal oppføre deg mot det motsatte kjønn og guide dem til hvordan man skal finne en passende køyekamerat. Jeg ville nok anbefalt internettet til å finne jenter som allerede er eksponert der ute

"Unge menn vil etterfølges" Hoppla!


Nei, alt dette blir like flaut som skiguttas nye Ali kaffe-reklame. Grøss... Jeg blir like engasjert som Jennifer Aniston er på filmplakatene sine.





Nei, nå skal jeg lage min egen sexliste.